İdari Para Cezalarının Uygulanması ve İtiraz Mercii

Alta er Finnmarks største by med omkring 19.000 innbyggere. Befolkningen her har tradisjonelt bestått av personer med mer eller mindre blandet samisk, kvensk og norsk bakgrunn. Andelen innvandrere i kommunen er relativt lav, sammenlignet med mange andre kommuner i fylket og med landsgjennomsnittet, selv om det ble etablert asylmottak i kommunen høsten 2008. Pr. 1.1. 2010 var andelen innvandrere i Alta på 6,1 % (landsgjennomsnitt: 11,2 %), hvorav 3,5 % (landsgjennomsnitt: 7

53

%) fra ikke-vestlige land (SSB, 2010b). Russerne var i 2007 den største enkeltgruppen innvandrere i Alta. Nygaard (2007) anslår at det da var minst 300 russere i her. Sammenlignet med Kirkenes, utgjør russerne likevel en liten minoritet i Alta. I den grad innvandrerbefolkningen er synlig i lokalmiljøet, blir russerne en liten gruppe blant mange andre.

Alta profileres først og fremst som ”Nordlysbyen” og (vinter)turiststed, i tillegg til å være

handelssenter i regionen, Finnmarks største by og kommunikasjonsknutepunkt. I tillegg er stedet kjent gjennom den såkalte ”Alta-saken”, fra striden om utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget.

Promoteringen av Alta som ”Nordlysbyen” bygger på stedets historie som lokalitet for observasjoner og forskning på nordlyset på 1800- og 1900-tallet (Kveseth, 2010).

På intervjutidspunktet var barn i norsk-russiske familier spredt på mange barnehager i Alta, med ett til fire barn på hver barnehage. Den aktuelle barnehagen i min studie i Alta ble valgt ut fordi den hadde flest barn med russisk tilknytning, dvs. fire barn. De utgjør en liten minoritet blant de omkring 50 barna i barnehagen, og de er heller ikke plassert på samme avdeling. To av barna har foreldre som begge er russiske, og to har russisk mor og norsk far. Barnehagen har i tillegg to andre barn med minoritetsbakgrunn.

Mine intervjupersoner blant personalet i feltbarnehagen i Alta er pedagogene Maren og Mona, som begge er norske. Barnehagen har ingen ekstra tospråklig assistanse. De første barna fra norsk-russiske familier begynte i barnehagen for omkring 10 år siden, omtrent på samme tid som barnehagen i Kirkenes, ifølge informantene.

Barnehagens kompetanse i flerkulturell og flerspråklig opplæring

Kompetansesituasjonen i barnehagen

Barnehagen har ingen ansatte med russisk bakgrunn. Både Mona og Maren sier at personalets kompetanse i arbeid med minoritetsspråklige barn er utilstrekkelig. Maren: Vi føler vel at vi ikke har nok kompetanse. Mona bekrefter: […] kan altfor lite. […] Tidligere har vi hatt russiske barn med norsk far. Da har vi henvendt oss til far når det har vært noe. […] Gjennom dette barnet som ikke kunne norsk, og der begge foreldrene er russiske. […] vi oppdaget nå at […] når vi skal ha et barn fra et land vi ikke kjenner til, så må vi skaffe oss kunnskaper i forkant. Hun refererer her til et bestemt russiskspråklig barn med russiske foreldre som begynte i hennes barnegruppe noen måneder før intervjuet fant sted. Om personalets kunnskap om russisk kultur og tradisjoner, sier Maren: Jeg tror ikke at det er veldig mye. Jeg tror nok at de har fanget opp en del […] gjennom de kontaktene vi har hatt i

54 barnehagen de senere årene¹⁰. Begge pedagogene forteller om mangelfull russisk kulturkompetanse hos personalet, selv om de første norsk-russiske barna altså kom til barnehagen for omkring ti år siden.

Det virker som behovet for mer kulturkompetanse ble tydelig først når det kom barn i barnehagen der begge foreldrene er russiske.

Når det gjelder personalets kompetanse i tospråklig opplæring, beskriver Mona situasjonen slik: Vi har egentlig veldig liten kompetanse. Jeg føler at vi bare gjør så godt vi kan fra dag til dag. Vi lærte oss enkelte ord, slik at vi forsto barnet. […] Barnet lærer norsk i barnehagen […] og snakker russisk hjemme […] Etter hvert vil barnet trenge like mye stimulering av morsmålet sitt, for å utvikle seg. […] jeg mener at vi har altfor liten kompetanse til å vite hva vi skal gjøre. Maren

bekrefter at ingen av personalet har noen spesifikk kompetanse på dette området utover det de har lært i førskolelærerutdanningen og har lest i rammeplanen (Kunnskapsdepartementet, 2006a) og i temaheftet om språklig og kulturelt mangfold i barnehagen (Gjervan, 2006): […] ellers så har det nok ikke vært noen fokusering på det, […] eller blitt gitt noe særlig kompetanseheving innenfor det området. Hun bekrefter at tospråklig opplæring heller ikke har vært prioritert i kommunale eller regionale

opplæringsprogrammer. Personalet er godt motiverte for arbeid med minoritetsspråklige, ifølge Mona: […] de er så ivrige og så interesserte.

Personalets behov og muligheter for kompetanseheving

Hvordan er kompetansebehovene i barnehagen på dette området og hvilke muligheter finnes for kompetanseheving? Både Mona og Maren sier at barnehagen har behov for mer kompetanse i flerkulturell og flerspråklig opplæring.

Begge sier at barnehagen trenger ekstra tospråklig assistanse. Maren: Jeg synes at vi skulle hatt tospråklig assistanse […]. At det ikke var bare tilfeldigheter […] hva man klarer å få inn i mottak av nye barn, som trenger litt ekstra støtte og oppfølging i starten, og i det videre arbeidet - hvordan de bør følges opp. […] jeg er sikker på at det går an å organisere på en bedre måte enn det vi har i dag. Mona sier det slik: Jeg synes at det burde vært slik at i en barnehage tar vi inn X antall barn med russisk bakgrunn, for å utløse ressurser til kanskje fem timer i uka med tospråklig assistanse.[…] En slik assistent kunne kanskje ha jobbet i tre barnehager for eksempel, noen timer her og noen der, og samtidig vært tolk. Barnehagenes oppfølging av minoritetsspråklige barn virker i dag tilfeldig og bør organiseres på en bedre måte.

Mona foreslår å samle flere barn fra samme språkgruppe i enkelte barnehager, slik at de kan få en ekstra ansatt med tospråklig kompetanse som kan fordeles med noen timer i uka på hver barnehage.

Mona ønsker også støtte fra en ekstern veileder med kompetanse på området: […] jeg skulle ønske meg en veileder, ikke bare at vi gjør det ut fra våre erfaringer […]

10 Jeg tror at Maren her refererer til kontakt med enkelte russiske foreldre.

55 Maren sier de har behov for mer kompetanse i tospråklig opplæring. De bør bli flinkere til å sette seg inn i og utnytte familienes ulike kulturer: Kunnskaper om betydningen av morsmålet. […] Hvordan vi skal ta vare på morsmålet deres, og samtidig drive med opplæring i norsk språk. […] Barnehagene kan også bli flinkere til […] å utnytte de ulike kulturene som er representert i barnehagen. Mona trekker også fram behovet for kjennskap til ulike syn på barn og på oppdragelse: […] hvilket syn de har på barnet, […] på barneoppdragelse. […] Vi har brukt tolk i foreldresamtaler […]. Og likevel presterte jeg nesten å fornærme foreldrene fordi vi har så ulikt syn på barn. Hun bekrefter at mangelfull kulturkompetanse skaper misforståelser.

De to pedagogene synes ikke å ha sammenfallende oppfatninger om personalets muligheter for kompetanseutvikling. Mona uttrykker tvil: Det vet jeg ikke. Jeg har ikke mye tro på det. Nei, jeg kan tenke meg at kanskje ett par pedagogiske ledere ville bli plukket ut. Hun tviler altså på at flere i personalgruppa vil få tilbud om opplæring, selv om hun hevder at det kan være helt avgjørende for kvaliteten på tilbudet og

kontakten: […] det er så synd. I enkelte ting trenger vi at alle sammen å kurses, ikke bare noen få. For når det gjelder […] slik som språkopplæring, så handler det like mye om holdninger. Det handler ikke bare om språk […] Arbeid med

minoritetsspråklige handler både om nødvendig kunnskap, holdninger og personlig kjemi, som har betydning for forhold mellom mennesker, hevder Mona.

Maren på sin side, uttrykker tro på at personalet, gjennom prioriteringer fra sine ledere, vil få kompetanseheving på de områdene de ønsker: Ja, det tror jeg helt klart […] Vi har jo RSK¹¹, som hjelper oss med kompetanseheving i barnehage og skole, og der er både rektorer og styrere aktivt med og setter på dagsorden hva vi ønsker skolering på. Barnehagen kan etterspørre mer opplæring av personalet på dette området, legger hun til.

Hun sier at personalet også lærer mye gjennom å rette oppmerksomheten mot dette feltet og reflektere over egne handlinger:

[…] ved å ha fokus på det, så lærer vi mye. Vi stiller oss nye spørsmål, og vi observerer mer. Vi er mer kritisk tenkende i forhold til hvordan vi handler. På bakgrunn av de erfaringene vi har gjort, så føler jeg at vi er kommet noen skritt videre i forhold til tidligere. Men, det er helt klart at vi kan etterspørre mer opplæring innenfor dette området, som kan gjøre oss enda tryggere.

Gjennom kompetanseutvikling internt i personalgruppa med utgangspunkt i refleksjoner og

diskusjoner over erfaringer i det daglige arbeidet, skjer det mye læring og endringer i positiv retning.

Slik forstår jeg det som Maren sier her.

11 RSK er et regionalt samarbeidskontor for syv kommuner i Vest-Finnmark med ansvar for kvalitetsutvikling og kompetanseutvikling i skoler og barnehager i regionen, primært gjennom organisering av etterutdanningstiltak og bidrag til videreutdanning.

56 Oppsummering:

Barnehagen har ingen ansatte med russisk bakgrunn og får ingen tospråklig assistanse. Mona ønsker seg både tospråklig assistanse og oppfølging av en ekstern veileder i barnehagen. Hennes utsagn: ”Vi bare gjør så godt vi kan fra dag til dag”, virker treffende for informantenes beskrivelse av

kompetansesituasjonen i barnehagen på dette området. Personalets kompetanse i flerspråklig og flerkulturell opplæring beskrives som mangelfull og utilstrekkelig. Ifølge Mona er de til tross for dette, motiverte for minoritetsarbeid. Dette arbeidsområdet har imidlertid ikke vært prioritert i kommunale og regionale opplæringsprogrammer.

Intervjupersonene synes å ha ulike oppfatninger om personalets muligheter for kompetanseheving.

Mona stiller seg tvilende til at eventuelle tilbud vil omfatte hele personalet, noe hun synes er avgjørende viktig for kvaliteten på arbeidet. Maren, på sin side, uttrykker tro på personalets muligheter til å påvirke egen kompetanseutvikling gjennom at lederne deres aktivt deltar i utviklingen av kompetanseplanene. Maren trekker også frem betydningen av refleksjonsarbeid knyttet til egen praksis i barnehagen, for læring og endringsarbeid internt i personalgruppa.