Diğer Faaliyetler

Å si hvem den andre er, er å ha ham i sin makt, hevdet Hegel (Skirbekk og Gilje 2000: 413f).

Ut fra foregående kapitler hersker det liten tvil om at språket er bærer av makt, at det er makt i ord. Gjennom språk konstitueres normaliteten. Det bestemmes hva jazz er, og hva som ikke er jazz. Men språket, ikke minst i aviser som Dagbladet og Aftenposten, er mer enn det talte ord, mer enn det skriftelige budskap. Bent Fausing og Peter Larsen innleder boken Billeder – analyse og historie (Fausing og Larsen 1982) på følgende måte:

Et samfunds og en tidsalders herskende forestillinger og oplevelser kommer ikke blot til udtryk i tekster, men også i billeder – og i mange andre ting som f. eks. musikk, arkitektur, klædedragt,

omgangsformer osv. Og den fulde forståelse af et samfunds eller en tidsalders tekster får man først, når disse sættes ind i en bredere kulturhistorisk ramme. Tekstanalyse bliver rigere, når den udbygges med tilsvarende analyser af andre centrale kulturhistoriske produkter (ibid.: 9).

Det sies at vi lever i en bildeverden (bl.a. Danbolt og Meyer 1988: 207). I et moderne samfunn hvor vi møter bilder overalt (ibid.: 13). I museer, på busser, trikker, husvegger og trafikkskilt, i reklame, ukeblad og aviser kommuniseres det visuelt. Til forskjell fra den begrensede bildeerfaringen de fleste nordmenn hadde på begynnelsen av 1800-tallet⁵⁰, serverer ikke minst vår tids moderne medier store mengder masseproduserte bilder. I løpet av de siste tiårene har norske avisers utseende blitt dramatisk forandret (Høst 2003: 67). Med økt vektlegging av layout, blant annet større og flere fotografier, har avisenes visuelle side blitt en mer betydningsfull del av nyhetsdekning og reportasjer (Allern 1988: 107, 2001a: 28).

Mye av stoffet i en avis kan leses høyt. Den språklige delen av en avis betegner

Hillesund som de deler av budskapet som lar seg realisere som tale (Hillesund 1996: 37). Det er dette språksystemet det vises til med benevnelsen verbalspråk. Videre kan da den visuelle delen av aviser betegnes som alt budskap som ikke lar seg realisere som tale, mer konkret, all den betydning som ligger i bilder, bokstavenes utseende og størrelser, i artiklenes plassering på sidene, bruk av grafiske framstillinger, linjer, farger, med mer (ibid.). Det er altså langt fra

50 Bortsett fra en snever krets mennesker, primært fra de få familier som utgjorde handels- og

godseieraristokratiet, var erfaring med bilder i år 1800 svært begrenset i Norge. Den eneste typen bilder man kunne kjøpe for en billig penge, var ulike slag masseproduserte ettbladstrykk (Danbolt og Meyer 1988: 205f).

Reklame eksisterte ikke, heller ikke aviser og magasiner med bilderike annonser og reportasjer (ibid.: 206f). Ved siden av de folkelige og populære ettbladstrykkene, ofte av dårlig bildekvalitet, var det kun fra altertavlen og annen utsmykning i kirkerommet folk flest opplevde bilder. Kirkens bilder ble den største, om ikke eneste bildeopplevelsen mange fikk (ibid.).

bare verbalspråk som formidler budskap, forestillinger og opplevelser i moderne presse. Både verbalspråklige og visuelle virkemidler vil sammen bringe budskap, skape mening,

konstituere jazz.

Visuellverbal kommunikasjon

Internasjonalt forekommer det gjennom 1960- og 70-tallet en omlegging av en rekke avisers design og typografi (Allern 2001a: 31, Høst 2003: 81). Flere norske aviser utvikler etter hvert en ”tabloidestetikk”, som Hillesund kaller det, hvor stadig flere nyhetsartikler får et bærende bilde som sammen med titler danner det sentrale budskapet (Hillesund 1996: 70f). De blir sterkere preget av konsentrerte ”visuellverbale” uttrykk som, via titler, bilder, bildetekster og ingresser, forsøker å gi mye informasjon på en mer effektiv måte (ibid.). At avislayouten i denne perioden blir markert forskjellig fra den man finner i eldre aviser, er noe både

Hillesund og Sigurd Høst bekrefter. De mener gårsdagens avissider i dag framstår rotete og lite lesevennlige. De er overlessete og sammenklemte med mye brødtekst og lite luft

(Hillesund 1996: 28, Høst 2003: 82). Artiklene er verken ordnet tematisk eller etter viktighet, men spredt rundt omkring i avisene uten noe overordnet system (ibid.). Artikler over flere spalter har gjerne vekslende spaltelengde, er ofte delt opp over flere sider, og kan være flettet inn i andre artikler på en måte som gjør dem vanskelige å følge. Det har med andre ord skjedd en modernisering av avisenes design og presentasjonsform, en omlegging av layout som har gjort at senere tids aviser etter manges mening framstår mer lesevennlige⁵¹.

Høst peker på at overgangen fra aviser produsert i bly til såkalt offsettrykking⁵², noe som her til lands tok til på midten av 1960-tallet, har hatt stor betydning for format og layout (Høst 2003: 75). Nye, mer fleksible trykkpresser gjorde det både lettere å legge om formatet i avisene, og enklere og billigere å produsere avissider med et ”moderne avisdesign” bestående av flere og større bilder, mer iøynefallende overskrifter, mer luft omkring bilder og titler, og klarere prioriteringer av hovedoppslag på sidene (ibid.: 82). Om man vil forklare avisenes utvikling ved hjelp av en enkelt faktor, er derfor offsetteknologien utvilsomt en bedre kandidat enn tabloidformatet, mener Høst (ibid.: 80). ”Offsetrevolusjonen har berørt alle aviser uansett format, den har hatt stor betydning for produksjon av bilder og titler, og den har vært en medvirkende årsak til overgangen fra fullformat til tabloid” (ibid.: 80f).

51 Avisleserne på 1960-tallet følte neppe at datidens aviser var like rotete som de av mange vil oppfattes i dag.

En nøyere studie av avisene viser dessuten at det tross alt er en viss struktur ”i alt rotet” (Hillesund 1996: 28).

Den totale organisering av stoffet, avisens sideredigering, er forholdsvis fast fra dag til dag (ibid.).

52 Offset er betegnelse på en trykkemetode hvor tekst og bilde overføres til papiret i to etapper, først til en sylinder overtrukket med en gummiduk, og derfra til papiret.

”[…] det aller viktigste er å innse at formgivinga er en del av journalistikken.

Formgiving er ikke dekorasjon. Det er kommunikasjon”, sa Harold Evans i 1973 (sitert etter Sogstad 2004: 14). Å påstå at ”formgiving” i journalistikken ikke kan ha dekorative

funksjoner, er utvilsomt ikke riktig. Men det er da heller ikke hovedpoenget i

spissformuleringen. I likhet med både Danbolt, Meyer, Fausing, Larsen, Allern, Hillesund og undertegnede, ønsker Evans å understreke at layout i moderne aviser er av stor betydning.

Som Sogstad påpeker, er presentasjonen av det journalistiske stoffet i massemediene,

layouten, med på å styre mottagernes oppfatning av stoffets innhold (Sogstad 2004: 10). Ole N. Hoemsnes uttrykte det enda sterkere da han i kronikken Den besværlige presse- og ytringsfriheten (Aftenposten 19.04.94) hevder at presentasjonen av avisstoffet, titlene,

ingressene og bildene, for folk flest er helt avgjørende for hvordan en sak oppfattes, tolkes og leses. Visuell presentasjon, layout, har de siste tiårene blitt en mer betydningsfull del av det journalistiske budskapet. En sentral side som ikke ganske enkelt bør ignoreres i en studie hvor endringstendenser i aviser, og måter aviser presenterer budskap på, står i fokus.

Formen skal lette tilegnelsen av innholdet, ikke motvirke eller hindre den, skriver Sogstad (Sogstad 2004: 10). I aviser som Aftenposten og Dagbladet jobber egne desker eller layoutavdelinger med å få form og innhold til å møtes. Tekst og bilder⁵³ skal sammen gi en ønsket presentasjon av det journalistiske innholdet (ibid.). Hillesund påpeker at det skillet som gjerne gjøres, delvis også i denne oppgaven, mellom avisenes verbalspråklige og visuelle del, er en kunstig inndeling (Hillesund 1996: 39). Mye av budskapet i en avisartikkel ligger i forholdet mellom verbalspråklige og visuelle virkemidler. ”Innholdet i titler og bildetekst gir retning for tolkningen av bildene, mens bildene gir innhold til titler og tekst” (ibid.). Det totale budskapet i en avisartikkel oppstår i et samspill mellom det språklige og det visuelle.

En sammensetning som ifølge Hillesund gir et ”mer-budskap” man ikke kan redusere verken til et visuelt eller verbalspråklig budskap; budskapet er visuellverbalt (ibid.: 50f).

Da jeg med denne studien ønsker å foreta en inngående, kvalitativ undersøkelse av det utvalgte avismaterialet, og selvfølgelig vil gjøre rede for og drøfte mine empiriske funn på en grundig og best mulig måte, finner jeg det vanskelig å utføre, samt beskrive resultatene fra, inngående analyser av avisartiklenes fotografier, og i tillegg foreta omstendelige

undersøkelser og redegjørelser av verbalteksten i artiklene. Jeg er redd en såpass omfattende undersøkelse vanskelig kan utføres på en god måte innenfor oppgavens rammer. Men selv om

53 Når det, som her, er snakk om avisenes tekst til forskjell fra bilder, som også kan benevnes ”tekst”, skal

”tekst” forstås i snever forstand. ”Tekst” viser da til verbaltekst, mer konkret avissidenes bildetekster, titler, ingresser, notiser, sitater, brødtekst mm.

jeg derfor velger å ikke utføre detaljerte, inngående analyser av avisartiklenes fotografier, betyr ikke det at studien ganske enkelt vil ignorere de betydningsfulle visuelle sider i avisartiklene som behandles. Studiens undersøkelser og redegjørelser vil riktignok rette noe mer fokus mot avisstoffets verbale sider, men tar likevel også hensyn til hvordan artiklenes layout, deriblant deres fotografier og andre former for visuelle virkemidler, figurerer på avissidene. Hvilke metoder jeg vil støtte meg til i undersøkelsene av visuellverbale

avisartikler, samt en presisering av studiens empiri og de ytterligere avgrensinger jeg foretar i oppgaven, gjøres rede for i følgende kapittel.

4 Metode