FATF Türkiye III. Tur Karşılıklı Değerlendirme Süreci

I dag regnes begrepet diskurs som relevant for all forskning rettet mot språk i sosial kontekst.

Dette inkluderer studier av det massemedierte samfunnets visuelle og verbale språk, med de bestemte måter og midler som her tas i bruk for å kommunisere. Diskursanalyse er en analyseform som nettopp fokuserer på de måter og midler som brukes for å fortelle noe.

Poenget med en diskursanalyse er å studere hvorledes det eksisterer en rekke

handlingsbetingelser for det talte og gjorte, skriver Iver Neuman (2003: 178). Et gitt utsagn aktiverer eller ”setter i spill” en serie sosiale praksiser som bekreftes eller avkreftes. Med fokus på hvilke handlingsbetingelser som gjør seg gjeldende i kultur og samfunn, er vi interesserte i former for menings- eller kunnskapsproduksjon. Vi retter oss mot epistemologi, læren om hvordan vi vet, framfor ontologi, læren om hva verden består av (ibid.: 178f).

Mellom oss og verden ligger språket. Språkets primære oppgave er å skape mening både til materielle objekter og sosiale praksiser. De materielle objektene og sosial praksisene gis med andre ord mening gjennom språk. De er diskursivt formet. Diskurser konstruerer, definerer og produserer kunnskapsobjektet på bestemte måter, mens andre mulige måter utelukkes (Barker 2003: 439). Mellom den fysisk gitte verden og vår sansing av den kommer altså en representasjon, en måte verden framtrer for mennesket på (Neuman 2003: 177). Da verden viser seg å være mer eller mindre foranderlig, gir det liten mening å si hva den består av, uten å gjøre rede for hvordan den ble slik, og hvordan den opprettholdes eller utfordres av andre muligheter. Ved å foreta diskursanalyser av avisdiskurser er vi interesserte i få noen svar på hvordan og hvorfor innhold i aviser på ulike historiske tidspunkt framtrer som det gjør, og hva som er med på å opprettholde eller endre den måten materialet presenteres på. Vi er interesserte i hvordan, når, av hvem og hvorfor språket brukes på sin spesielle måte. Ved å foreta diskursanalyser av avistekster skal vi, slik Neuman formulerer det, lese

samfunnsprosesser som tekst (Neuman 2003: 51).

Diskursbegrepet og diskursanalysen

Diskursanalyse er en metode som har utviklet seg i flere forskjellige retninger siden 1960-tallet, mens begrepet diskurs er blitt et moteord som brukes innen en rekke vitenskapelige disipliner, og da med mange forskjellige betydninger. Også humanistiske og

samfunnsvitenskapelig fag forstår og bruker diskursbegrepet og diskursanalyse på forskjellige måter, men her kan et viktig fellestrekk sies å være forholdet mellom studier av språk og

studier av mennesker. Røssland beskriver dette som en studie av kommunikasjon av

trosforestillinger, i vid forstand, og interaksjon i sosiale situasjoner (Røssland 2000: 8). Man studerer språket i bruk, der diskursbegrepet, som nevnt innledningsvis, brukes om forskjellige måter å forstå og snakke om verden på (Jørgensen og Phillips 1999: 9, Røssland 2000: 8).

Like fullt skal vi merke oss at alle begreper per definisjon er mangetydige. De skifter meningsinnhold med sammenhengen de brukes i, og er stadig gjenstand for definisjonskamp.

I likhet med at vår vitenskapelige kunnskap om diskurser vil variere i tid og rom, er også begrepet diskurs i stadig endring. Det vil brukes og forstås forskjellig i ulike sammenhenger og til ulike tider. Neuman har definert diskursbegrepet slik i boken Mening, materialitet, makt (Neuman 2002: 177):

En diskurs er et system for frembringelse av et sett utsagn og praksiser som, ved å innskrive seg i institusjoner og fremstå som mer eller mindre normale, er virkelighetskonstituerende for sine bærere og har en viss grad av regularitet i et sett sosiale relasjoner.

Definisjonen kan fungere som en nyttig innfallsport for å nærme oss diskursbegrepet og diskursanalyse slik det vil brukes og forstås i nettopp denne oppgaven. I vår analyse av avistekster skal vi først og fremst støtte oss til en diskursanalytisk tradisjon tilknyttet den britiske lingvisten Norman Fairclough. Allerede nå bør det understrekes at Faircloughs forståelse av diskurs går lenger enn de mer typisk lingvistiske betydninger. Lingvister bruker gjerne diskurs om muntlig tekst i motsetning til skriftlig, muntlige og skriftelige

tekstproduksjonsprosesser, eller språkvarianter knyttet til ulike sosiale situasjoner (Hågvar 2003: 20). Fairclough fokuserer derimot mer på språkbrukens sosiale side. Hans

diskursforståelse bygger i betydelig grad på en kritisk, samfunnsanalytisk tradisjon hvor poststrukturalisten Michel Foucault er et av de sentrale navnene. Selv om Fairclough påpeker at han bruker Foucaults begreper på annerledes måter, bør man uansett ha en viss kjennskap til noen av Foucaults sentrale tanker for å kunne gå inn på grundigere redegjørelser av Faircloughs egne teorier og metoder (Fairclough 2003: 227).

Foucaults diskursforståelse

Foucault har et tvers gjennom relasjonelt språksyn. For ham ligger de sosiale relasjoner blottet i språket. Det er ikke samfunnsviterens oppgave å ”titte bak” eller avsløre skjulte strukturer i språket, da alt er umiddelbart tilgjengelig i diskursen, hevder Foucault (Neuman 2003: 36).

For det første mener Foucault diskurser har en konstituerende natur. De må forstås som sammensmeltet tekst og materialitet, og refererer ikke til noe utenfor seg selv. Med andre ord vil vår oppfattelse av både oss selv og andre fenomener bunne i gitte diskurser. Foucault

ønsker å poengtere at den observerbare virkeligheten er kontingent, og at tingenes orden kunne vært annerledes (Neuman 2003: 37). Det som gir mening eller betydning, er ikke stabilt og refererer ikke til noe fast og endelig. Derimot vil gjeldende diskurser gi oss en av flere mulige måter å forstå verden på. Diskurser er slik sett å betrakte som rammer for hvordan vi tenker, taler og handler i verden.

Videre påpeker Foucault at kunnskap er en sosialt konstruert kategori. Med sin diskursteori, den såkalte arkeologien, ønsker han å klarlegge regler for hvilke utsagn som aksepteres som meningsfulle eller sanne i bestemte historiske perioder. Diskursen kan sees på som et nettverk eller en korpus av utsagn. Hjelpemidler, praksiser og institusjoner som er organiserte på en regulær og systematisert måte, vil avgjøre, men uten å sette definitive grenser, hva som hører til i diskursen, og hva som faller utenfor (Foucault 1972).

Selv om Foucault hevder at vår oppfattelse av oss selv og materielle objekter bunner i gitte diskurser og ikke refererer til noe utenfor seg selv, er det en feiltagelse å tolke dette som en avvisning av den materielle verden, påpeker Neuman (2003: 37) Poenget er derimot at vår tilgang til verden går gjennom språklige representasjoner. Som diskursanalytikere bør vi derfor konsentrere oss om re-presentasjonen av vårt forskningsobjekt, da det epistemologisk og metodisk er umulig å gripe ikke-sosiale verdener direkte, mener Neuman (ibid.). Sansing vil med andre ord aldri være umediert. Den sosiale verden består derimot av en rekke

fenomener, som er som de er, fordi diskursen, systemet for dannelse av utsagn, definerer dem som de gjør (ibid.: 39).

Vi vil for eksempel alltid forstå og forholde oss til fenomenet jazz ut fra gitte

diskurser. Diskurser som gir en av flere mulige måter å tenke på, snakke om og oppfatte det vi forbinder med jazz. Avisene vil framstille jazz på sine bestemte måter og slik skape bestemte forestillinger om fenomenet. De vil trekke på diskurser som bestemmer hva som hører til, og hva som faller utenfor, det man oppfatter som jazz.

Videre er Foucault opptatt av den høye graden av intertekstualitet som omgir oss⁵⁴. Ethvert språklig uttrykk bærer med seg en bagasje fra tidligere relasjoner med andre språklige uttrykk som påvirker dets nye relasjoner med tekster og dets situering i nye kontekster, skriver Neuman (ibid.: 178). Diskursive praksiser defineres gjennom sine forhold til andre diskursive praksiser og påvirkes av disse (Hågvar 2003: 21). Eksempelvis kan det tenkes at en tabloid og populærjournalistisk diskurs om jazz kan dukke opp i og påvirke en mer

kunstnerisk jazzdiskurs, eller omvendt. Dette vil igjen ha innvirkning på hvordan aktørene

54 Mer om intertekstualitet i kapittel 4.2.

tenker, taler og handler i jazzmiljøet. Som Fairclough poengterer, vil forandring i diskursiv praksis og forandring i sosiokulturell praksis henge nøye sammen⁵⁵.

Konstituerte og konstituerende diskurser

Fairclough har kritisert Foucault for at han primært ser subjektet som offer for diskursen og ikke i større grad som en påvirkningsressurs (Hågvar 2003: 21). Det blir for strukturalistisk å se diskursen som utelukkende konstituerende, da aktøren er den som faktisk former og forandrer disse diskursene. Fairclough hevder det må legges mer vekt på subjektets

muligheter til å endre de rådende makt- og hegemonistrukturer gjennom bevisst språkbruk og diskursfortolkning (ibid.).

Vi rører her ved den klassiske diskusjonen mellom metodologisk kollektivisme og metodologisk individualisme. Spørsmålet om de samfunnsvitenskapelige forklaringer bør legges hos aktøren eller til strukturen. Denne studien vil støtte seg til Pierre Bourdieus forslag til løsning på problemet. Et forslag av enkelte beskrevet som en metodologisk relasjonisme.

Med sitt habitusbegrep ønsker Bourdieu å vise hvordan kroppen, jazzmusikeren, gjennom prøving og feiling tilpasser seg sine omgivelser. Hun er et produkt av sitt miljø og fanget av de vanene det har lagt ned i henne. Slik sett kan det hevdes at vi handler ut fra historisk gitte habituser, noe som likevel ikke betyr at vi ganske enkelt er passive reflekser, fungerende som redskaper for kollektive interesser og krefter. Jazzmusikeren vil alltid prøve å finne seg best mulig til rette i sin omverden. Med et ønske om å forbedre sin stilling vil hun forsøke å omskape miljøet hun er en del av, slik at former for ytringer som beherskes godt, finner mening og høster anerkjennelse (Jakobsen 2003: XII-XIII).

I tråd med dette mener Fairclough at både strukturer og aktører har ”kausal makt”

(Fairclough 2003: 225). Hendelser må betraktes som utfallet av spenningen mellom strukturer og aktører som står i dialektiske forhold til hverandre. En gitt diskurs vil ikke uvilkårlig reprodusere eller påvirke aktørene på bestemte måter i praksis. På den ene siden påvirkes vi av og handler ut fra gitte diskurser, men det handlende subjektet må også sies å ha en viss grad av makt til å omskape diskurs og samfunn. Diskurs er både konstituert og

konstituerende.