Tarih İlminin Kaynakları

En mulig forklaring på den økte patronymbruken kan være endringene i familieforhold. På 1950-tallet ble omtrent 3 % av alle barn født utenfor ekteskapet, og ekteskapet var den

52 Denne trendlinjen følger funksjonen Y=1,1X

99 dominerende samlivsformen. (SSB⁵³) I 2006 ble derimot hele 53,1 % av barna født utenfor ekteskapet, og andre samlivsformer enn ekteskap er i stor grad akseptert. (SSB⁵⁴) Foreldre som er samboende, har trolig ikke samme etternavn i like stor grad som gifte par. Når foreldrene ikke har samme etternavn, blir navngivingsprosessen mer komplisert, og på grunn av likestillingen er det nå heller ikke lenger selvsagt at barnet skal få farens etternavn.

Denne utviklingen gjør at mange foreldre trolig må inngå kompromisser når de velger navn til barna sine, og dette kan være en årsak til den økte patronymbruken. For å eksemplifisere, kan vi si at samboerne Jens Lie og Kari Hansen får en datter som heter Anne. Anne kan få fire ulike navnetyper hvor både mora og farens navn er representert enten ved etternavn eller parentonym.

Anne Karidatter Lie Anne Jensdatter Hansen Anne Hansen Lie

Anne Lie Hansen

Etter tradisjonelt navnemønster hvor barnet bare får farens etternavn, ville Anne fått navnet Anne Lie. På grunn av endringene i samfunnet er dette ikke lenger en selvfølge, og de fire navnekombinasjonene over er i stor grad likestilte. Det er nok likevel vanligere å bruke en av foreldrenes etternavn som mellomnavn i stedet for et parentonym. Jeg mener at den nye friheten i navnevalg kommer som et resultat av at kvinner og menn er blitt mer likestilt. I et likestilt samfunn er det ikke holdbart med en navnetradisjon som favoriserer det ene kjønnet framfor det andre. Jeg tror ikke det er slik at et mer likestilt samfunn direkte har forårsaket økt patronymbruk, men i Norge er ikke foreldre bundet i like stor grad som før av tradisjonelle oppkallingsmønstre. Dette gjør at foreldre som navnegivere kan velge blant flere navnetyper, og et navn med et patronym som ender på –datter eller –dotter, er et av de navnene som kan velges. Likestillingen har altså trolig indirekte vært med på å øke bruken av patronym.

53 http://www.ssb.no/ola_kari/barn/main.html

54 http://www.ssb.no/norge/fruktbarhet.pdf

100 Men i tillegg til dette er det også mulig at patronym som ender på –datter eller –dotter oppfattes som mer feministisk enn et patronym som ender på –sønn eller –son. Denne oppfatningen kan kanskje gjøre at navnetypen har fått økt oppslutning etter hvert som samfunnet er blitt mer likestilt. Økt likestilling har ført til økt metronymbruk etter

likestillingsloven fra 1979. Det er interessant å se at den økte likestillingen også trolig har vært med på indirekte å øke bruken at patronym. En intervjubasert undersøkelse kunne gi nærmere innsyn i dette.

6.5. Oppsummering

Navnetypene patronym og metronym som ender på –datter og –dotter, har begge økt i bruk fra 1960 til 2007. I denne avhandlingen hadde jeg en hypotese om at prosenten metronym av det totale antall parentonym skulle vokse, altså at metronym skulle utgjøre en større andel av parentonymene etter hvert som samfunnet ble mer og mer likestilt fram mot 2000-tallet. Dette var riktig, for andelen metronym av parentonym økte betraktelig i siste halvdel av 1900-tallet, f.eks. fra 6 % i 1970 til 30 % i 1995. Likevel er det overraskende at denne økte andelen metronym ikke er større. I denne perioden har metronymbruken økt betydelig, men patronymbruken har også økt. Den økte bruken av patronym har gjort at veksten i

metronymandelen relativt sett ikke har vært så stor som jeg hadde ventet, (jf. framskrivning av trendlinje etter 1990 i fig. 6.3.). For øvrig er det vanskelig å se hva som gjør at patronym er så mye mer brukt enn metronym. En mulig forklaring kan være at farens navn fortsatt vurderes som ”viktigere” enn moras navn, altså at kjønnene ennå ikke er helt likestilt i navnespørsmål. Men det kan også være at navnetypene har så mye til felles at en økning i bruken av den ene typen ville ha overføringsverdi til den andre, altså ville den økte bruken av metronym smitte over på patronymbruken.

Et annet aspekt kan være det generelt økte fokuset på individualitet i samfunnet. I løpet av de siste tiårene har enkeltpersoner fått større og større rom til å utfolde seg, og en trenger ikke i like stor grad som før ta hensyn til uskrevne normer om hvordan en skal oppføre seg.

Tidligere (jf. pkt.5.1.4.) har jeg påvist at foreldre har gitt barna sine et metronym for å gjøre dem ”[…] mindre anonyme.”(Informant nr. 49). Foreldrene har gjennom navnevalget ”[eit]

101 ynskje om å gå eigne vegar” (Informant nr. 54). Originalitet er tydeligvis viktig for mange foreldre som gir barnet et metronym. Siden metronym og patronym har så mye til felles, er det mulig at dette også gjelder patronym som ender på –datter eller –dotter, altså at

foreldrene har valgt den relativt uvanlig navnetypen ekte patronym for å få barnet til å skille seg ut. Selv om patronym er betydelig vanligere enn metronym, er patronym som ender på – datter eller –dotter likevel relativt uvanlig i Norge. Jeg mener det derfor kan være nyttig å se på den økte patronymbruken som i stor grad et ønske hos foreldrene om å gjøre barnet

”spesielt” gjennom et utypisk navnevalg. Fokuset på individualitet kan også gi seg utslag i det at det ikke lenger er så viktig for foreldrene å videreføre tradisjonelle slektsnavn, men dette kan ikke bekreftes gjennom en ren kvantitativ undersøkelse. I denne sammenhengen ville det ha vært interessant å gjøre en intervjubasert undersøkelse, men da ville sidetallet – og arbeidsmengden – ha gått ut over den vanlige rammen for en mastergradsavhandling i nordisk språk.

102

103