Yükümlülüklere Uyum Denetimleri

Medieforskeren Sigurd Allern mener uroen knyttet til medieutviklingen må sees i

sammenheng med journalistikkens økende innflytelse på andre samfunnsfelt (Allern 2001a:

20). Vår tids nyhetsmedier, både med hensyn til økonomisk styrke og påvirkningskraft, er en langt mer selvstendig maktfaktor enn det den borgerlige offentlighetens opinionsaviser var, påpeker han (ibid.: 22). Ifølge Martin Eide vil ingen moderne institusjoner og aktører være uberørt av medienes rådende konvensjoner og virkemåter (Eide 2001: 30). Medienes logikker

ekspanderer, journalistiske forståelses- og formidlingsformer griper om seg, slik at både maktforhold og rammevilkår for samfunnets øvrige aktører og arenaer endres, hevder han (ibid.). Ikke minst språket, hvordan vi tenker, taler og handler, vil i betydelig grad preges av de bestemte logikker mediene retter seg etter.

I tråd med dette påpeker Allern at journalistikken i dag utøver en vesentlig

definisjonsmakt over opinionsdanningen i samfunnet. Den er blitt en mektig sosial institusjon, som andre institusjoner i praksis står i avhengighetsforhold til, om de vil fremme interesser og bedre eget image. Kunsten og kulturen må på ulike måter tilpasse seg journalistikkens

formater og verdier, da det er mediene som besitter en betydelig del av makten til å

synliggjøre og usynliggjøre saker, institusjoner og personer i offentligheten. Journalistikken skaper med andre ord ringvirkninger for kultur og samfunn.

Slaata understreker at også medier tar i bruk strategier for å opprettholde og bekrefte status, anerkjennelse eller troverdighet som en redaksjon eller journalist ønsker eller allerede har (Slaata 2003: 29). Mens andre institusjoner er blitt avhengige av medieinstitusjonen, er mediene knapt avhengige av noe annet ideologisk apparat, hevder Allern (2001a: 23). Dermed kan mye av mediedebatten foregå på medienes egne vilkår. Journalistikken i dagens

løssalgsaviser er en kommersiell virksomhet hvor pengene spiller en dominerende rolle. Jo større økonomiske særinteresser aviser representerer, desto større ideologiske behov har de for å vinne aksept, både i opinionen og hos myndighetene, for at nyhetsmediene ivaretar et demokratisk samfunnsoppdrag. Ikke minst derfor bør vi innta en like kritisk holdning til mediene som til andre mektige institusjoner i samfunnet.

Dødelig skapende kulturkraft

Hypotesen om at mediesamfunnet opplever fordummende forfallstendenser, har blitt hyppig diskutert de siste tiårene. Filosofen Hans Skjervheim har uttalt at den moderne journalistikken representerer en ny form for sofisme¹² (Skjervheim 1987). Han mener tabloidpressen er mer opptatt av å skape en oppsiktsvekkende og engasjerende form på oppslag, innslag og

reportasjer enn å gi en sakssvarende, sannferdig framstilling av saksforhold. Vi kan ikke forvente at nyheter gir oss et sannferdig bilde av situasjonen i verden, skriver han (ibid.).

12 Sofistene (gresk: sofistes, dvs. vismenn, visdomslærere, fagmenn) var profesjonelle lærere som i antikken reiste rundt og underviste i retorikk, argumentasjons- og diskusjonsteknikker, mot betaling

(www.storenorskeleksikon.no). Da deres kunder hadde ulike interesser i forskjellige saker, måtte sofistene lære seg å argumentere for eller imot ulike standpunkt. Målet var å vinne saken, ikke nødvendigvis å nå fram til et riktig svar (Skirbekk og Gilje 2000: 54f). Sofistene ble på denne måten ofte læremestere i diskusjonsknep og lureri, mer enn i rasjonell argumentasjonskunst. De degenererte til å bli spissfindige ordkløyvere, personer som forsøkte å villede mottageren gjennom spissfindigheter, villedende resonnement eller logiske feilslutninger, det vil si sofister i vår betydning av ordet (ibid.). Platon betraktet sofistenes virke som samfunnsoppløsende og hevdet de var uten moralsk integritet (www.storenorskeleksikon.no).

Videre har Neil Postman i boken Vi morer oss til døde (1987) gitt en svært pessimistisk beskrivelse av et amerikansk kulturliv i en evig runddans av underholdning.

Problemet er ikke nødvendigvis at vi ”[…] forsynes med underholdende stoff, men derimot at ethvert stoff fremstilles som underholdning”, mener Postman (1987: 97). Det dramatiske eller spektakulære i seg selv blir foretrukket. Ulykker, naturkatastrofer, branner og

kriminalhistorier, eller det komiske, koselige eller usedvanlige får førsteprioriteten. For et folk oppslukt av trivialiteter reduseres den offentlige samtalen til en form for ”barnebabbel”.

Kulturdød er en nærliggende mulighet, frykter Postman (ibid.).

Også den franske sosiologen Pierre Bourdieu har kritisert en journalistisk virksomhet han knytter spesielt til det kommersielle fjernsynsmediet. Fjernsynet setter andre sfærer for kulturell produksjon i stor fare, hevder Bourdieu (1998: 7). Med sin kritikk ønsker han å motarbeide at fjernsynet, ”[…] som kunne ha blitt et usedvanlig godt redskap for et direkte demokrati […]”, forvandler seg til et redskap for symbolsk undertrykking (ibid.: 11).

I likhet med Allern peker Bourdieu på den betydelige makten journalistikken har som

symbolprodusent for andre institusjoner i samfunnet. Han mener det går i retning av en verden hvor den sosiale virkeligheten på samme tid blir beskrevet og foreskrevet av fjernsynet, da det er dette mediet som sitter med makten over adgangen til en sosial og politisk eksistens (ibid.:

27). Journalistikken, som i stadig større grad ligger under for den kommersielle logikkens strukturelle tvang, tvinger selv sine tvangsformer på andre universer, hevder han (ibid.: 79).

Gjennom seerbarometerets press virker økonomiens makt på fjernsynet, og gjennom fjernsynets makt over journalistikken, virker den på andre aviser, til og med på de ”reneste” blant dem, og på andre journalister, som litt etter litt lar fjernsynet diktere dem sine problemstillinger. Og gjennom den tyngden hele det journalistiske feltet har, virker det på akkurat samme måte på andre felter for kulturproduksjon (ibid.).

Med andre ord: Pengene dominerer fjernsynet som dominerer avisene. Det er pengefeltets forståelser som i økende grad triumferer i det journalistiske feltetsom følge av fjernsynets symbolske makt¹³.

En enkel gjenfortelling av en hendelse, og det å rapportere den, innebærer alltid en sosial konstruksjon av virkeligheten, som kan ha en mobiliserende eller demobiliserende virkning. Bourdieu viser blant annet til et særegent forhold ved fjernsynets bilde som kan frambringe det enkelte litteraturkritikere kaller virkelighetseffekt, en produksjon av tro som igjen påvirker virkeligheten (ibid.: 25). ”Det kan få en til å se bestemte ting og til å tro på det

13 Vi berører her to av Bourdieus nøkkelbegreper, felt og symbolsk makt, som vil bli grundigere behandlet i kapittel tre.

en ser. Denne kraften i framstillingen har en mobiliserende virkning. Den kan få ideer og forestillinger, til og med grupper, til å eksistere”, skriver Bourdieu (ibid.: 25f).

Media sitter med makt til å sette gjennom bestemte prinsipper for oppfattelse av verden.

Gjennom media kan jazz framstilles som noe positivt eller negativt, som en verdi eller trussel, noe ønsket eller uønsket. Medier er slik sett med på å skape det bilde, den troen, store deler av befolkningen får av jazzmusikere og jazzmusikk. De sitter med betydelig makt til å bestemme hvordan jazz bør oppfattes, og dermed hva jazz skal være.

I den journalistikken Bourdieu beskriver som ”sensasjonspressens foretrukne beitemark”, er det triviell underholdning, kommersiell eliteidrett, overflatiske politiske debatter og nyheter om ulykker og forbrytelser som dyrkes. For å nå fram med sitt budskap gjennom media må man i dag foreta en type brudd med det ordinære, brudd som egner seg til formidling i konkurransefokuserte og markedsstyrte medier. Budskapet bør signeres av en celebritet, altså av noe som selger, og må være interessant nok til å overvinne en rekke konkurrerende budskap. Journalistene interesserer seg for det eksepsjonelle, det som er eksepsjonelt for dem, skriver Bourdieu (ibid.: 24).

Å være, det er å bli oppfattet, mente den irske filosofen George Berkeley for over 300 år siden (Skirbekk og Gilje 2000: 316f). I dagens mediesamfunn betyr det først og fremst å bli oppfattet av journalistene. De sitter med makt over midlene til å uttrykke seg offentlig, til å oppnå en offentlig eksistens, til å bli kjent og til offentlig anseelse. Dette er en makt både enkeltpersoner, medlemmer av foreninger og grupper må innrette seg etter om de ønsker å formidle informasjon bredt ut. Man må både inngå kompromisser og kompromittere seg, skriver Bourdieu (ibid.: 14). Til jazzfestivaler hyres sagnomsuste ”superstjerner” uten jazzmusikalsk bakgrunn eller anerkjennelse, men med desto større medietekke og kjendisstatus. Journalistene blir interesserte og arrangementet får sin livsnødvendige oppmerksomhet. Den blir noe.