To av de mest sentrale skikkelsene tilknyttet den såkalte Frankfurterskolen, Theodor W.
Adorno og Max Horkheimer, hadde i 1944 ferdig manuskriptet til Opplysningens dialektikk (19471/2004), der det berømte essayet Kulturindustri – Opplysning som massebedrag inngår.
Boken er en pessimistisk skildring av et vestlig samfunn som har slått feil. Menneskets
universelle opplysningsprosjekt, som skal bryte med naturtvangen, bruker selv tvang, påpekes det (Adorno og Horkheimer 1947/2004). ”Frigjøringsprosjektet” er et undertrykningsprosjekt mot så vel ytre natur som indre menneskenatur. Det er et prosjekt som gir seg utslag i en fremmedgjort verden, styrt av instrumentell rasjonalitet (ibid.).
Adorno og Horkheimer er ikke minst kritiske til sin egen tids gryende framstilling av populærkulturelle produkter. De går til angrep på en form for kulturproduksjon som setter samme stempel på alt, enten det dreier seg om film, radio, tidsskrifter eller musikk (ibid.). I bekymrede tonefall skildres en standardisert kulturindustri, bestående av kapitalistiske korporasjoner, som medfører tilsvarende standardisering av menneskets tenkemåter og levesett. ”De svake ego” reagerer direkte på kulturindustriens økonomiske impulser, mister sin selvstendighet, og tilpasses fullt ut det rådende samfunnssystemets normer (ibid.). I en industrialisert sivilisasjon, preget av evig mekanisk rytmikk og gjentagelse, uten reelle brudd, blir fritiden like mekanisk firkantet som arbeidet ved samlebåndet (ibid.).
Denne samfunnsforståelsen kan virke fjern, sammenlignet med utbredte oppfattelser av vår egen, såkalte post- eller seinmoderne samtid. Framfor å bli betraktet som et
gjennomgripende uniformt og standardisert system, hevdes gjerne dagens vestlige samfunn å være preget av nisjeproduksjon, fleksibilitet, spesialisering og individualisering (Barker 2003). Om det tilføyes at Adorno og Horkheimer faktisk betegner jazzmusikk som en sentral bestanddel i det truende, konforme kulturindustrimaskineriet som slår alt med likskap, vil nok enkelte riste fortvilet på hodet eller kanskje trekke på smilebåndet. I vår tid regnes jo jazzen som en autonom kunstform, preget av kreativ, fri improvisasjon (bl.a. hos Dybo 1996, Eriksen 2001, Opsahl 2001, Blokhus og Molde 2004). Som musikalsk kategori sies den å skille seg fra mye annen musikk ved å manifestere seg i svært ulike former og sjangere (ibid.). Få, om i det hele tatt noen, vil nok i dag velge å trekke fram jazz som et godt eksempel på en lite krevende
1 Opplysningens dialektikk ble først utgitt i bokform i 1947, selv om det ferdige manus lå klart allerede i 1944 (Adorno og Horkheimer 2004: 21).
musikkategori med mangel på originalitet, slik Adorno og Horkheimer gjentatte ganger gjorde på 1940-tallet:
Ikke for ingenting stammer kulturindustriens system fra de mere liberale industrilande, ligesom da også alle dens karakteristiske medier, især biografen, radioen, jazzen og ugebladene, triumferer der (Adorno og Horkheimer 1947/2004: 193f).
I kulturindustrien er individet illusionært, og det ikke kun på grund af standardiseringen i dens produktionsmåde. Individet tolereres kun i dets omfang, det uforbeholdne identitet med det almene er hævet over enhver tvivl. Det er pseudoindividualiteten, der hersker – fra den normerede improvisation i jazzen til den originale filmpersonlighed, som må lade en hårtjavs hænge ned over øjet, for at man kan se, at han eller hun er en personlighed (ibid.: 222).
Ingen Palestrina kunne forfølge den uforberedte og uopløste dissonans mere puristisk, end
jazzarrangøren forfølger enhver vending, der ikke passer nøjagtigt ind i jargongen. Udsetter han Mozart for jazz, så forandrer han ham ikke kun på de steder, hvor Mozart var for vanskelig eller seriøs, men også dér, hvor han bare harmoniserede melodien anderledes, ja enklere, end det er skik og brug i dag (ibid.: 188).
Rundt 60 år etter Adorno og Horkheimers negative karakteristikker av jazz hyller Norges statsminister samme musikkategori som både grenseløs, inspirerende, svingende, annerledes og mangfoldig2. Han betegner Norges største og eldste jazzfestival, Molde Internasjonale Jazzfestival3, som et musikkens Mekka, og slår fast at festivalen er en stor og viktig begivenhet, som betyr mye for mange. Arrangementets arrangører fortjener all vår honnør, artistene holder et høgt nivå, og publikum er fantastisk, mener statsministeren. Året før denne hederlige omtalen av jazzen og Molde-festivalen4, peker Norges kulturminister på den rike og rytmiske utfoldelse, og den ukuelige frie improvisasjon som selve kjennetegnet ved jazzmusikk5. Hun mener det er en ære å få åpne den 40. jazzfestivalen i Molde, og ser fram til å kunne nyte både musikken og stemningen i byen. Ifølge ministeren er Moldejazz et arrangement hvor artister deler sine føleleser med oss, og fyller oss med rytme, glede og inspirasjon. Videre mener hun at det resterende kulturlivet har mye å lære av de dyktige, alliansebyggende musikerne, og den ukuelige innsatsen festivalarrangørene i Molde legger ned. Arrangementet har bidratt sterkt til at Norge er vel plassert på det kulturelle
verdenskartet, og erfaringer fra jazzen kan komme det resterende kulturlivet til nytte om Norge vil nå tydeligere ut i verden, uttaler kulturministeren, for deretter å slå fast at festivalen
2 Uttalt av statsminister Jens Stoltenberg under åpningen av Molde Internasjonale Jazzfestival 16. juli 2001.
Talen kan leses i sin helhet under Ministrenes taler og artikler på internettsiden www.odin.no (10.06.06).
3 I oppgaven betegnes denne jazzfestivalen som både ”Molde Internasjonale Jazzfestival”, ”Molde-festivalen”,
”jazzfestivalen i Molde” og ”Moldejazz”. Alle de fire benevnelsene viser altså til ett og samme arrangement.
4 I oppgaven vil jazzfestivalen i Molde, samt avisene Aftenposten og Dagbladet, omtales ofte. Navnet på festivalen og de to avisene vil være kursivert første gang de omtales, men deretter ser jeg det som unødvendig å markere navnene hver gang de nevnes.
5 Uttalt av daværende kulturminister Ellen Horn under åpningen av Molde Internasjonale Jazzfestival 17. juli 2000. Talen kan leses i sin helhet under Ministrenes taler og artikler på internettsiden www.odin.no (06.06.06).
hun er i ferd med å åpne, ”vil bety noe”, ikke bare for den enkelte utøver, men for norsk kulturliv overhodet6.
Molde by må være veldig stolte over seg selv, og har all ære av en enestående innsats for jazzen som kunstform. Arrangementer som dette favner langt utover dagen i dag, og utover fylkesgrensene til Møre og Romsdal. Molde Internasjonale Jazzfestival styrker ikke bare musikklivets, men hele landets selvfølelse.
Kulturministeren, som på denne dag er både stolt, lykkelig og takknemlig over å få åpne Molde-festivalen 2000, påpeker selv at hennes begeistring for jazz ikke virker å være et problem:
Jeg har for øvrig ikke mottatt protester fra noe hold mot at jeg utfører dette oppdraget i dag. Min habilitet som statsråd har vært gjenstand for mye oppmerksomhet når det gjelder teatersaker, men foreløpig har ingen tatt opp habiliteten i forhold til mine personlige relasjoner innen jazzen!7 Gudskjelov! Jeg står fritt til også å kjempe jazzens sak i min nye posisjon, og jeg lover å gjøre mitt beste!
Jazz før og nå
Vi skal ikke i denne sammenheng ta stilling til det omtalte kulturindustriessayets aktualitet i et norsk, seinmoderne samfunn, men derimot nøye oss med å påpeke at flere i dag muligens finner Adorno og Horkheimers syn på jazzen både overdreven og misvisende, om ikke ufornuftig og uriktig. Framfor å slutte seg til kulturindustriessayets knusende jazzkritikk er trolig de omtalte regjeringsministrenes jazzhyllest fra begynnelsen av det nye årtusenet å foretrekke blant mange musikkinteresserte her til lands.
Men, til tross for krass kritikk mot jazzen, vet vi at Adorno og Horkheimer den dag i dag betraktes som to av det 20. århundrets fremste intellektuelle. Deres skarpsindige og kritiske tekster, hvor et mettet og metaforisk språk preger et omstendelig innhold, siteres fremdeles hyppig i akademiske miljøer verden over. Adorno, som både var musikkfilosof og komponist, hadde etter alt å dømme god kjennskap til jazz, og det er derfor forståelig at hans angrep mot nettopp denne musikkformen kan oppleves underlig blant dem som kun kjenner vår tids utbredte, mer positive jazzforståelser. Om man derimot sitter inne med noen
musikkhistoriske kunnskaper, og vet at ”jazz” har et ganske annet innhold og en ganske annen mening i dag, sammenlignet med den ”evig stampende jazzmaskinen” som skildres i
kulturindustriessayet fra 1940-tallet, trenger kanskje ikke Adorno og Horkheimers kritikk mot musikkformen å være så merkverdig likevel (Adorno og Horkheimer 1947/2004: 214). Som redegjørelsene over er et godt eksempel på, har måten det gis eller skapes mening til jazz på,
6 De to følgende sitater er hentet fra åpningstalen som daværende kulturminister i Norge, Ellen Horn, holdt under Molde Internasjonale Jazzfestival i år 2000.
7 Ellen Horn er gift med jazzmusikeren Jon Christensen.
endret seg betraktelig de siste tiårene. Mens den gjerne ble betraktet som enkel og enfoldig,
”lav” dansemusikk på Adorno og Horkheimers tid, ser norske kultureliter den samme musikkategorien som grenseløs, krevende og høgverdig kunst i vår tid8. Jazz har med andre ord gjennomgått en sjangermessig statusheving (Eriksen 2001, Opsahl 2001, Gripsrud 2002:
19).
Vi nærmer oss med dette en helt sentral side ved nettopp denne oppgaven. Uten å gå spesielt inn på Adorno og Horkheimers refleksjoner rundt jazzen skal den følgende studien ta for seg noen historisk forankrede forståelser av jazz, og argumentere for hvordan synet på musikkategorien virker å ha endret seg i Norge de siste tiårene. Et sentralt stikkord i denne sammenheng er diskurs. Begrepet vil bli drøftet grundig senere i oppgaven, men det kan allerede nå påpekes at diskurser kommer til uttrykk gjennom bestemte måter å forstå og snakke om verden på (Jørgensen og Phillips 1999: 9, Røssland 2000: 8). Et viktig formål med studien er å kaste lys over noen slike diskurser, i hovedsak måter å forstå og snakke om jazz på, som viser hvordan musikkategorien, samt dens utøvere, er blitt oppfattet og omtalt her til lands i tidligere tider, sammenlignet med i vår tid.