Intervjuene viser at fysioterapeutene har sensitivitet overfor, og kunnskaper om barnets og foreldrenes opplevelser. Fysioterapeutene uttrykker også holdninger om at tester og undersøkelser må tilpasses den aktuelle og konkrete situasjonen, og formidler at de har kunnskaper om hvordan dette kan knyttes til handlinger som er meningsfulle for barnet.
Fysioterapeutene uttrykker at de har kunnskaper om hvordan tester og undersøkelsesfunn utføres, om hvordan de tolkes i forhold til hverandre, og i forhold til andre kunnskaper om barnet, barnet og familiens livsbetingelser og den aktuelle situasjonen. Denne kunnskapen kommer til syne ved at fysioterapeutene beskriver sine handlinger, tilkjennegir sine vurderinger og begrunner sine valg. Intervjuene sirkler omkring undersøkelsessituasjonen, men trekker også inn andre situasjoner knyttet til det konkrete barnet, og ofte til generelle erfaringer fra situasjoner med andre barn. Dette sitatet fra informant 3 er karakteristisk for hvordan informantene verbaliserte og satte sammen kunnskaper om barnet:
(…) …..mottak og kast av ball, og det klarte ha veldig bra altså! Det var det beste. Beste score og best….altså scoringsmessig var det best da. …men det er klart at du så jo på kvaliteten av bevegelsene, det manglet flyt, ikke sant. (…)…han sparker fotball denne gutten to ganger i uken og han liker å holde på med ball og han har vært veldig stimulert!
Informant 1 snakker om hvordan hun tenker om relevans:
Jeg tenker… i den kliniske observasjonen av ungen i lek med ting han selv ønsker å jobbe med, så tenker jeg at jeg får den aller mest relevante kunnskapen. Da finner jeg det som er meningsfullt for ungen … det som er viktig for ham. Jeg får viktigere og mer relevant informasjon når jeg observerer ungen i daglige aktiviteter og i lek.
Alle informantene formidler gjennom intervjuene at de forstår barnet som et handlende, erfarende og meningsbærende subjekt, noe som er sentrale elementer i et kroppsfenomenologisk syn på kropp og menneske. Resultat av fysioterapeutens instrumentelle handlinger (telle kast og mottak av ball, gjennomføre andre testelementer) settes umiddelbart i sammenheng med beskrivelser av bevegelseskvaliteter, barnets øvrige aktiviteter, barnets erfaringer og intensjoner.
Fysioterapeutenes praksiskunnskap verbaliseres i intervjuene, og anvendes aktivt for å forstå barnets situasjon og for å håndtere terapeutansvaret. Informant 2 sier det slik:
Denne gutten, kom han innenfor normalområdet… da du regnet sammen poengene? Mm! Ja! Og likevel så tenkte du at balanse må du gjøre noe med? Eller hjelpe ham å gjøre noe med? Mm! Ja. Og så kanskje… så tenkte jeg litt sånn at han skal ta en operasjon nå i vår og en operasjon til høsten. Og så tenkte jeg at det er viktig at jeg er inne i den forbindelse også. For å hjelpe ham litt videre. Foreldrene syntes det var bra at jeg selv har…… (latter) jeg skjønner ham! Jeg skjønner at han har det problemet. (…) Vi kan la ham gjøre mer enn det vi har gjort før. Han er enebarn. De har verken før eller etter. Og det har også litt å si tror jeg. Jeg ser det på de jeg har ellers også. Første barn eller enebarn er litt annerledes å behandle enn andre unger.
Informant 3 snakker om hvordan hun anvender sin praksiskunnskap knyttet til konkret kunnskap om barn:
…jeg har jo opplevd noen situasjoner hvor det har vært … Hvor det har vært litt problematisk.
Opplevde en barnehage som ikke kjente igjen ungen. Han klarte jo å klatre i trær og han klarte jo all ting ikke sant. Så scoret han under 1 på ABCtesten. Og da er det på en måte … da er det en vei å gå for å forklare hvorfor det kan skje. Hvorfor disse spesifikke tingene… og hvorfor han kanskje klarer seg allikevel, men med litt mer jobbing eller … kompenserer på et eller annet vis. Og som regel når du da går inn i en sånn dialog så forstår vi hverandre likevel etter hvert altså.
Måten informantene setter sammen og tolker kunnskaper om barnet på, kan karakteriseres som å ha klar sammenheng med fysioterapeutenes praksiskunnskap.
Rapportene viser at fysioterapeutene har kunnskaper om barnets diagnose, sykehistorie og livssituasjon. De har kunnskaper om hvordan bevegelse og ferdigheter undersøkes og beskrives, og de kan gjøre registreringer av testresultat. Disse kunnskapene munner ut i en konklusjon og i forslag til tiltak. Rapportene viser i liten grad hvilke tilpasninger, tilrettelegginger, tolkinger og vurderinger fysioterapeutene har gjort underveis. Rapportene vektlegger den konkrete undersøkelsessituasjonen og er her-og-nå preget. Observasjoner og vurderinger som er foretatt i andre situasjoner og sammenhenger trekkes inn i liten grad.
Rapportene preges mer av et dualistisk kroppssyn, og barnet kan i større grad forstås som et objekt som er testet. Slik skriver Informant 2 i rapporten om det samme som hun snakker om i intervjuet:
Gutten hadde et meget bra resultat på de fleste delene av testen. Han hadde store problemer med statisk balanse, dvs. å stå på et bein, han klarte bare 3-4 sek. Pga sin strabisme (skjeløydhet) er det problemer for han å feste blikket, og derfor er det ganske vanskelig å balansere på et bein.
Det meningsbærende, erfarende, habituelle og intensjonale ved barnet er i større grad fjernet fra denne beskrivelsen. Resultatene fra testen og målingene framheves, og balanseproblemene knyttes til et konkret fysisk problem (strabisme).
Fysioterapirapporter fra en undersøkelsessituasjon, og intervju om den samme undersøkelsen gir altså kunnskap om forhold knyttet til barnet som er delvis overlappende, delvis gjensidig utfyllende og delvis forskjellig. Kunnskap om barnet verbalisert i intervju kan assosieres mer til kroppsfenomenologiske innsikter, mens kunnskap som er formidlet i skriftlig rapport er nærmere en dualistisk kroppsforståelse. Det kommer klart fram i intervjuene hvordan fysioterapeutene har brukt sine praksiskunnskaper for å vurdere og tolke kunnskap om barnet.
Dette verbaliseres i liten grad i rapportene.
Forholdet mellom kunnskap som formidles i intervjuene og i rapportene tydeliggjør at formidling er en utvelgelsesprosess (Thornquist 1998b). På direkte spørsmål om det står det samme i rapporten som vi hadde snakket sammen om i intervjuet fikk jeg noe ulike svar.
Informant 1 sa at hun hadde sagt mye mer i intervjuet enn det som står i rapporten. Hun begrunner dette med at hun ikke har drøftet alle vurderingene sine med foreldrene. Hun sier at
foreldre må ta inn over seg det de makter, og at det i forhold til disse foreldrene har vært lett å se når det har vært nok. Jeg forstår det slik at fysioterapeuten velger å tausgjøre kunnskap som hun tror vil være en for stor belastning for foreldrene på et gitt tidspunkt, og at hun ikke vil skrive ned vurderinger som hun ikke har drøftet muntlig med foreldrene først. Det ligger avanserte etiske, faglige og profesjonelle vurderinger bak en slik beslutning.
Informant 2 og 3 mente at de hadde snakket om det samme i intervju som i rapporten.
Informant 3 fyller ut med å si at hun ikke kan tenke seg noe som hun ikke ville skrive ned i rapporten, og at hun mener at hun ikke hjelper noen om hun ikke er ærlig40. Samtidig sier hun at hun i noen tilfeller er veldig nøye med hvordan hun formulerer seg. Særlig er hun ”forsiktig med tolkningene”41 hvis hun opplever at ”foreldrene ikke er der.” Jeg oppfatter at dette er et uttrykk for noe av det samme som informant 1 formidler: At det på noen tidspunkt er rett å tausgjøre kunnskap om barnet fordi foreldrene må være i stand til å ta imot kunnskapen når den gis for at det skal være riktig og hensiktsmessig å formidle kunnskap.