Kredilendirme Süreci

Begrepet forventninger synes å være sentralt i forhold til kommandoer ovenfra (internt i kommunehierarkiet) men også i forhold til relasjonelle føringer til brukere som byggesak i stor grad samhandler med. De relasjonelle føringene kommer som beskrevet ovenfor til uttrykk gjennom formelle lover og vedtekter som definerer grensene for hva brukere kan foreta seg. En stor del av lovverket, heriblant vurdering av dispensasjoner, er imidlertid basert på skjønn.

Dette innebærer at relasjonelle føringer også kommer til uttrykk gjennom allmenne verdier og formelle og uformelle normer (Grange:2004; Schiefloe:2010). Dermed kan det oppstå ulike oppfatninger for hvordan normer skal forstås og anvendes – opplevelsen av akseptabel adferd vil derfor kunne variere ut i fra ulike grupper med ulike gruppekulturer. Poenget med denne sosiologiske tilnærmingen er å peke på hvordan den normative samfunnsmessige konsensus er sosialt konstruert, og hvordan planleggingens legitimitet står og faller på at det finnes en slags enighet i samfunnet om hva slags normer som skal gjelde¹⁶⁰. Dersom byggesak påvirkes av impulser utenfra (markedet), og samtidig presses på tid og tilgjengelige ressurser innenfra (NPM) så kan dette føre til et gradvis kulturelt skifte innad i avdelingen, med det til resultat at de normative grensene for hva som oppleves som akseptabel adferd forflyttes (Grange:2004).

Dersom distansen mellom allmenne rettsoppfatning og den faktiske praksis i plan og byggesak blir for stor, vil dette kunne svekke legitimiteten til planlegging som styringsverktøy.

Det samme forholdet gjøres gjeldende i forhold til byggesaks reaksjonsmønster ved avvik.

Denne bør samsvare med den allmenn rettsoppfatning i forhold til avvikets karakter (Grange:2004; Schiefloe:2010). Dersom straffen ikke står til forseelsen vil dette ikke bare utfordre legitimiteten til planen, men legitimiteten til hele styringssystemet, hvor det også vil være rom for ukultur (Grange:2004). I eksemplet med Solneset signerte lederen for prosjektselskapet falskt i forbindelse med søknad om brukstillatelser, noe som beskrevet tidligere, fikk alvorlige følger for prosjektforetaket. Prosjektlederen derimot skjedde det

159 Pbl § 21-7 andre ledd (gjelder ikke ved dispensasjoner. Brukes i denne sammenheng i generell term).

160 Schiefloe:2010 s.358-359 , men også Grange (2004)

99

ingenting med. Om en annen profesjonsgruppe med overlegg hadde gjort det samme, eksempelvis en lege eller en advokat, så ville denne trolig ha mistet løyvet sitt. Det at det offentlige ikke har sanksjonsmuligheter som står i stil til forseelsen, og med svært liten risiko for å bli oppdaget eller anmeldt øker trolig sannsynligheten for at fenomenet finner sted (ibid).

Min erfaring som byggesaksbehandler er at denne type lovbrudd sjeldent oppdages, og at i de tilfeller de gjør det blir det ansett som mindre forseelser som verken de som begår lovbruddene eller det offentlige ser som særlig alvorlig. En hypotese i forhold til dette er bakkebyråkrater som byggesaksbehandleren risikerer å utvikle aksept for ting som ikke nødvendigvis samsvarer med den allmenne rettsoppfatningen i samfunnet (Lipsky, som omtalt i Amdam:2011, side 167-170).

En mulig forklaring på dette er hvordan normsetting og definering av grenser for akseptabel adferd har å gjøre med interesser, konflikt og makt (Grange:2004). Schiefloe (2010) beskriver hvordan grupperinger med sterke overbevisninger om hva som er riktig og galt, kjemper for å få sine tolkninger akseptert som allmenngyldige og forankret i lovverket, og hvordan dette er typisk for grupperinger med eiendom og makt, som gjerne bruker lovverket som et virkemiddel for å forsvare sine økonomiske interesser (Schiefloe: 2010; Grange:2004). Media har trolig et ekstra ansvar i denne forbindelse, både i forhold til «hva», men også i forhold til hvordan «ting»

blir fremstilt. Kapitalsterke utbyggerne kan være en gruppe som kan tenkes å ha interesse i å påvirke politikere og saksbehandlere.

Avisartikler med overskrifter som hevder det er vanskeligere og vanskeligere for unge i boligmarkedet, og at det er grunn til å rope varsko, gjerne illustrert med «krigstype overskrift»

og intervjuer med eiendomsmeglere som hevder løsningen må være å være boliger som unge har råd til å kjøpe – bidrar trolig til dette (Barlindhaug mfl:2009). Det at det offentlige i tillegg står i et avhengighetsforhold til utbyggeren gir trolig gode forhold for å kunne påvirke opinionen og lovgiverne. Et eksempel på dette er hvordan Solberg regjeringen inviterte utbyggerne inn i forhandlingene ved utarbeidelsen av nye TEK 17 – et samarbeid som resulterte i kutt i krav til kvalitet på små boenheter og en besparelse på 100 000,- per enhet til utbygger, uten at det fulgte samfunnsnyttige krav med denne endringen¹⁶¹. På sikt, vil en slik utvikling trolig kunne utfordre den politiske jevnbyrdighet og således også demokratiet (Kleven:2011;

Mydske mfl:2007).

161 Regjeringen.no

100

Et maktperspektiv på plan og byggesak som organisasjon, sammen med begrepet normativ konsensus både innenfor, men også i omgivelsene til plan og byggesak, koblet opp imot teorien om ubundet suksesjon og «sosialtopologi» vil trolig kunne åpne opp nye perspektiver om praksisfeltet plan og byggesak.

Et eksempel på dette er hvordan dispensasjonene i plan 1499 ikke «hver for seg» kvalifisere til å endre en plan. Dette faktumet sier trolig like mye om størrelsen på bydelen som om størrelsen på dispensasjonene. Når det for eksempel søkes om dispensasjon til å overskride utnyttelsesgraden med 309m2¹⁶², eller 280m2¹⁶³så er dette for smått til å endre en plan, men samtidig nesten sekshundre kvadrat, like stort som flere eneboliger. Endringen er derfor ikke uvesentlig. Men den kan oppleves som uvesentlig i «forhold» til «noe annet». Min erfaring er at store utbyggere latterliggjør byggesaksbehandlere, blant annet som følge av sin helt særegne sjargong – som byggesaksbehandler kunne jeg velge å spille med, eller stritte imot, resultatet ble uansett det samme – i tråd med det utbygger ville. Her er et eksempel fra min karriere som byggesaksbehandler som illustrerer dette poenget:

Da jeg jobbet som byggesaksbehandler ble jeg gjort kjent med at et større publikumsbygg jeg tidligere hadde gitt tillatelse til ombygging og utvidelse av var tatt i bruk, uten at brukstillatelse var innvilget. Jeg om min kollega kledde på oss uniform og reiste ned til bygningen for å utføre et uanmeldt tilsyn med byggeplassen, hvor vi straks fikk bekreftet forholdet. Utbyggeren av bygget som hadde kontor like ved, kom kjørende. Da han så oss snudde han bilen og kjørte igjen. Det tok bare en liten stund før han var tilbake, og samme mønster gjentok seg – flere ganger. Jeg og min kollega ble stående utenfor bygningen å diskutere adferden, da utbygger plutselig kom kjørende opp til oss, sveivet ned vinduet og uttalte: «åh, er det bare dere – jeg trodde det var arbeidstilsynet».

Jeg mottok søknad om brukstillatelse samme dag, hvor denne søknaden ble gitt fortrinn foran de andre sakene i bunken min (søknader som var omsøkt på ordinært vis) og ekspressbehandlet.

Avviket ble av leder ansett som en mindre forseelse (og trolig vurdert opp imot et kost - nytte perspektiv i forhold til tilgjengelige saksbehandlerressurser og den medgåtte tiden en klagebehandling ville føre med seg). Utbygger mottok ingen reaksjoner på lovbruddet.

162 Se Rammesøknad pir 3-4, datert 02.12.04,

163 Se Rammesøknad Pir 7, blokka i nord

101

102

8 Oppsummering og konklusjon