Basitleştirilmiş Standart Yaklaşım ve Standart

Hvorvidt en slags utbyggerstyrt virkelighet er tilfelle eller ikke kan jeg ikke med bakgrunn i denne oppgaven alene, svare valid på (Thagaard:2003). Jeg håper likevel at denne erfaringsbaserte masteroppgaven kan være et bidrag til det praktiske forskningsfeltet om byutvikling. Et forskningsfelt som ifølge Børrud og Røsnes (2016) har et underskudd på teori om faktisk praksis. Fravær av teori av faktisk praksis er ikke bare et akademisk problem men også et potensielt demokratisk problem. Dersom det kan synliggjøres at utbyggere bevist benytter en sosialtopologisk strategi for å redusere risikoen i byggeprosjektene (men også for best mulig profitt¹⁶⁵), samtidig som samfunnet mangler relevant teori til å diskutere og håndtere fenomenet så har vi ikke bare et teoretisk problem, men også et potensielt styringsproblem.

Uten teori om faktisk praksis vil planteori inkludert planprosess og medvirkning risikere å fremstå som utopiske fremtidsdrømmer løsrevet fra virkeligheten. Dette blir stående i kontrast til den fysiske virkeligheten som byggesaksbehandler og utbygger faktisk forholder seg til.

Disse risikerer å utvikle felles sympatier mot en felles begrensende part, planen, som risikerer å fremstå som et pliktløp, heller enn et samfunnsnyttig verktøy for politisk styring. Det at

165 Med mest mulig profitt menes hvordan det ifølge den sosialtopologiske teorien bygges store og flotte leiligheter på areal med best topologisk plassering, forbeholdt en annen sosialt tilhørende gruppe, enn de små leilighetene med beliggenhet på areal med lavere kvaliteter.

107

utbyggere og deres konsulenter ser planer som pliktløp, er alvorlig. Men dersom det faktisk er slik at offentlige ansatte som forplikter å følge opp planene står i fare for å utvikle egne normer og regler for hva som er akseptabel adferd så er det fare på ferde – for hvem skal følge opp planene da – og videre, uten at planene blir fulgt opp, hvorfor bruke tid på planprosesser?

Børrud og Røsnes (2016) mener det må forskes mer på faktisk praksis, og at fravær av teori om faktisk praksis kan forsterke utbygningsmønster som vist på kasus Solneset. Dette er et mønster som kan avføde andre samfunnsutfordringer blant annet følelsen av relativ deprivering – en utvikling som ikke er til samfunnets beste, eller i tråd med det samfunnet behøver og etterspør, men trolig en fordel for kapitalsterke utbyggere – et mønster som i fravær av teori og fungerende offentlige funksjoner for kvalitetssikring og kontroll reproduserer og forsterkes.

Hernes beskrev dette som «et kapitalstyrt mønster som i fravær av teori om praksis, og som følge av lange og uklare virkningskjeder, innfløkte saksforhold vil kunne reproduserende seg selv og potensielt tilsløre det virkelige behovet under en falsk bevissthet om hva markedet faktisk etterspør (Hernes: 1982:137)». Dette er maktforhold og trekk med den norske styringskjeden som Hernes under maktutredningen i 1974 -75, gjorde kjent¹⁶⁶. Hernes beskrev blant annet den gang hvordan «bruk av strategisk adferd, med tilsløring av virkningsforhold kunne føre til feiltolkninger av årsakssammenhenger og avledning av oppmerksomhet kunne føre til en falsk bevissthet (Hernes: 1982:137)». Når Hernes nevnes avslutningsvis i konklusjonen, så er dette ment som en ansats til videre forskning som kan ta utgangspunkt i Børrud og Røsnes teori om ubundet suksesjon, min sosialtopologiske forklaring og maktutredningen av 19 74-75, og gjennom disse undersøke hvordan og hvorfor 1) planprosessen ikke stopper der den ifølge planteorien skal stoppe. Men istedenfor gjennom privat initieringsrett og ubundet suksesjonsmuligheter lever videre inni byggesaksterritoriet hvor saksbehandlere uten planteoretisk bakgrunn har anledning å skjønnsvurdere endringer fra planer underlagt demokratiske prosesser, og 2) hvordan den faktiske påvirkningsmuligheten på beslutningene, avhenger av hvor synlige overnevnte forhold er. Med sistnevnte legger jeg Hernes formulering til grunn, den er som følger: når viktige beslutninger og virkningsforhold fremstilles som rutinemessige og kles i et strategisk ekspertspråk vil dette kunne virke tilslørende på beslutningstakere (Hernes: 1982:137). Den tilslørte virkeligheten vil også være gjeldende for journalister og forskere, og dermed gi gode vekstvilkår til kapitalsterke utbyggere.

166 Hernes, makt og avmakt, (1982)

108

Fravær av relevant teori om faktisk praksis, vil trolig kunne forsteke og reprodusere faktisk utbygningsmønster. Enn så lenge kan boligbyggingen som sosialt system visualiseres som en flaskeånd som har sluppet ut og driver omkring uten at plansystemet som institusjon har kontrollen med hva den bedriver (Hernes: 1982:136).

Børrud og Røsnes (2016) stiller viktige spørsmål, og det er interessant å drøfte alternative styringsformer til den tradisjonelle blåkopimodellen. Med bakgrunn i kasus Solneset, er jeg imidlertid skeptisk til en ytterligere desentralisering av makt. Et siste eksempel fra et folkemøte i kommunestyresalen kan illustrere dette¹⁶⁷:

Norske arkitekters landsforbund v/arkitekt Øystein bull Hansen holdt et innlegg hvor han snakket om dispensasjoner, kunnskap og tillitt. I denne sammenheng refererte han til et utsagn fra en utbygger i Drammen hvor utbygger hevdet at «dersom politikerne oppfører seg som sauer, blir vi ulver». I lys av denne oppgavens problematisering av skjønnsvurderinger, fravær av kontroll og sanksjoner samt et normativ konsensus av hva som oppleves som akseptabel adferd i samfunnet er det mitt syn at Børrud og Røsnes (2016) synes å ha overdreven tiltro til planleggerens «ulvetemming». For å spille videre på analogien fra Bull Hansen, hvordan beskytte samfunnet mot ulv i fåreklær?

Utbyggers kompetanseopprustning blir beskrevet som en av metodene for å redusere utbyggers økonomiske risiko. Spørsmålet er om en kompetansehevende opprustning som trolig vil føre til ytterligere spesialisering er veien å gå, og om dette er et opprustningskappløp det offentlige har ressurser til å vinne? Med bakgrunn i kasus og egne praksiserfaringer er jeg av den oppfatning at ytterligere spesialisering vil føre til mer «utilgjengelighet», og derigjennom mindre demokrati.

Jeg er derfor langt på vei enig med Børrud og Røsnes, det behøves mer forskning og teori rundt den faktiske praksis. Jeg vil imidlertid foreslå en annen tilnærming til hvilken endringer som er nødvendige. Mitt forslag er en endring i form av sanksjoner som samsvarer med forseelsene og den allmenne rettsoppfatning. Det holder ikke å ta ifra foretakene symboler for sentral godkjenning. På dette punktet synes eiendomsutviklingsbransjen å sakne etter i individualiseringen som fulgte med den nyliberale bruker og rettighetssystemet - som har hatt innstrammende effekt på andre bransjer, heriblant helsesektoren med økende pasientskadeerstatningssaker. Dette kan trolig sees som en forlengelse av paradokset beskrevet

167 Folkemøte som skulle evaluere parallelloppdrag, Tromsø kommunestyresal 01.09.16

109

innledningsvis, hvor det offentlige er redusert til en tilrettelegger for boligutvikling, men fortsatt forplikter å håndtere krevende samfunnsoppgaver slik som bærekraftig utvikling, miljø, klima, sikkerhet og folkehelse i plan (Kleven:2011). I tillegg vil jeg foreslå en standardisering/minstekrav til hva som kan kalles en tre, eller fire roms leilighet. Med dette mener jeg at en fireroms leilighet på 52m²¹⁶⁸ er et annet produkt enn en fireromsleilighet på 145m²¹⁶⁹.