İlgili Araştırmalar

Lov om barneverntjenester av 17. juli 1992 nr. 100 inneholder bestemmelser om bl.a. barneverntjenestens ansvarsområder, hjelpetiltak, omsorgsovertakelse, adopsjon og plassering i institusjon uten eget samtykke. I loven er det også gitt saksbehandlingsregler for barneverntjenesten, og gjennom henvisning til sosialtjenestelovens kapittel 9 er det gitt saksbehandlingsregler for fylkesnemndene for sosiale saker.

Det er statlig regional barnevernmyndighet som har det overordende ansvar for etablering og drift av institusjoner. Det er etablert et godkjenningssystem etter § 5-8.

Det som her skal omtales er forholdet mellom psykisk helsevernloven og reglene om institusjonsplassering av barn etter barnevernlovens § 4-24 og tilbakehold i inntil tre uker med hjemmel i barnevernloven § 4-26, annet ledd. Det er i hovedsak her man finner grenseflatene mellom psykisk helsevernloven og barnevernloven.

Forholdet mellom barnevernloven og psykisk helsevernloven var et viktig og omstridt spørsmål også i forbindelse med vedtakelsen av gjeldende psykisk helsevernlov. Etter høringsrunden ble endringsforslag som innebar en harmonisering med barnevernlovens regler forlatt på grunn av sterke faglige innvendinger mot at barn mellom 12 og 15 år skulle ha samtykkekompetanse på lik linje med foreldrene, med andre ord såkalt ”dobbeltsamtykke”, se Ot. prp. nr.

11 (1998-99) punkt 6.3 og 6.4. Sosial- og helsedepartementet uttalte likevel:

Departementet vil imidlertid ikke unnlate å nevne at det å ha ulike regler også har en del ulemper, i det samarbeidet mellom tjenestene er så tett at det også i framtiden er aktuelt å opprettholde dagens ordning med mulighet for innleggelse av barn i enkelte psykiatriske institusjoner i medhold av barnevernloven.

7.4.2 Samtykke til institusjonsopphold

I henhold til barnevernloven § 4-26 kan barn under 15 år tas inn i institusjon på grunnlag av samtykke fra barnet og de som har foreldreansvaret. Med andre ord er vedtak om institusjonsplassering her basert på ”dobbelt samtykke”, i motsetning til hva som er ordningen etter pasientrettighetsloven § 4-4 og psykisk helsevernloven

§§ 2-1 og 2-2.

7.4.3 Etablering av tvungent institusjonsopphold

For tvangsplassering av barn i institusjon etter § 4-24, første ledd er det et grunnvilkår at barnet har vist ”alvorlige adferdsvansker” som i følge loven har kommet til uttrykk gjennom

- Alvorlig eller gjentatt kriminalitet - Vedvarende misbruk av rusmidler eller - På annen måte

”På annen måte” er et svært skjønnsmessig begrep som favner vidt. Forarbeidene til loven viser imidlertid at det er den sosialt sett negative og normløse adferden som rammes av bestemmelsen, og ikke introverte problemer som først og fremst rammer den det gjelder.

Psykiske problemer kan ofte gi seg utslag i adferdsproblemer, og kriteriene i § 4-24 tilsier at det vil kunne være en rekke tilfeller som både tilfredsstiller vilkårene for en innleggelse etter psykisk helsevernlovens regler og for en innleggelse barnevernlovens regler.

Barnet kan plasseres i institusjon for observasjon, undersøkelse og

korttidsbehandling i opptil fire uker eller i den kortere tid som er fastsatt i vedtaket. Ved behov for mer langvarig behandling kan det treffes vedtak om at barnet skal plasseres i behandlings- eller opplæringsinstitusjon i opptil 12 måneder uten eget samtykke eller samtykke fra den som har foreldreansvaret for barnet.

Etter barnevernloven § 4-24 er lovens hovedregel at det er fylkesnemnda for sosiale saker som treffer vedtak etter § 4-24. I akuttsituasjoner kan likevel midlertidige vedtak treffes av barnevernadministrasjonens leder eller

påtalemyndigheten. Saksfremlegg skal i så fall sendes fylkesnemnda snarest, og senest innen to uker.

I de tilfeller hvor barnet og foreldrene samtykker (evt. bare barnet dersom det har fylt 15 år) kan vilkår om tilbakeholdelse i inntil tre uker settes som betingelse av institusjonen etter § 4-26. Slik plassering kan med andre ord skje uten

fylkesnemndsbehandling.

7.4.4 Gjennomføring av institusjonsopphold

Det er gitt særskilte regler om institusjonene i barnevernlovens kapittel 5. De viktigste bestemmelsene for gjennomføringen av oppholdet finnes i

barnevernloven § 5-9 med utfyllende bestemmelser i forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon av 12. desember 2002.

Forskriften § 18 har bestemmelser om bruk av tvangsmidler i akutte

nødsituasjoner. Det er ikke gitt noen uttømmende liste, slik det er etter psykisk helsevernloven. Isolasjon er imidlertid definert annerledes enn etter psykisk helsevernloven. Denne bestemmelsen er tilsvarende den som gjelder etter forskrift om sosiale tjenester mv § 5-16, se ovenfor under punkt 7.3.3. Minst et av

personalet skal alltid være tilstede i rommet eller i naborom med ulåst dør til isolatet. Til isolasjon kan bare benyttes rom med vindu og minst 8 kvm. gulvflate.

Vedtak om isolasjon treffes av institusjonens leder eller den som gis fullmakt.

Det er særskilt presisert at tvangsmedisinering bare kan besluttes og utføres av kompetent medisinsk personell. Med tvangsmedisinering menes her bruk av korttidsvirkende beroligende legemidler, tilsvarende som i gjeldende lov om psykisk helsevern § 4-8 annet ledd bokstav c.

I forskriften er det også enkelte bestemmelser som ikke finnes i regelverket etter psykisk helsevernloven, bl.a. begrensninger i telefonbruk (§ 22) og

urinprøvetaking (§ 24).

Det er ulikt system for tilsyn, kontroll og klage i forbindelse med

institusjonsopphold etter barnevernloven og psykisk helsevernloven. Etter

barnevernloven er det fylkesmannen som fører tilsyn med institusjonene. Klage på bruk av tvang og vedtak om bruk av tvang kan rettes til fylkesmannen.

7.4.5 Problemstilling

Det er store grenseflater mellom psykisk helsevern og barneverntjenesten. Det er til dels overlapp i vilkårene for institusjonsopphold etter barnevernloven og psykisk helsevernloven. Etter gjeldende rett vil barn og ungdom kunne plasseres i institusjon som omfattes av psykisk helsevernloven etter vedtak med hjemmel i barnevernloven. I de tilfeller dette gjøres er det gjennomføringsreglene etter psykisk helsevernloven som legges til grunn. Som det fremgår under punkt 7.3.5 foreslår departementet at det er psykisk helsevernlovens gjennomføringsregler som skal legges til grunn hvor tverrfaglig spesialisert behandling av

rusmiddelmisbruk foregår i institusjon i det psykiske helsevernet. Spørsmålet er om det tilsvarende skal presiseres i loven at det er psykisk helsevernlovens gjennomføringsregler som skal legges til grunn hvor institusjonsopphold med hjemmel i barnevernloven gjennomføres i institusjon i det psykiske helsevernet.

7.4.6 Departementets vurdering og forslag

Departementet viser til vurderingen under punkt 7.3.5 vedrørende tilsvarende problemstilling i forbindelse med tverrfaglig spesialisert behandling av

rusmiddelmisbruk. Det er uheldig både for pasienten selv, og for helsepersonellet som skal praktisere regelverket, dersom det skal anvendes ulikt regelverk innen samme institusjon. Etter departementets syn er derfor dagens ordning, hvor

psykisk helsevernlovens gjennomføringsbestemmelser legges til grunn ved opphold i institusjon i det psykiske helsevernet, den beste løsning så lenge det foreligger et ulikt regelverk.

Etter departementets syn bør imidlertid en slik praksis fremgå direkte av loven, og ikke alene være basert på uttalelser i forarbeider til lovene. Det foreslås derfor at det tas inn en presisering av dette i en ny formålsbestemmelse i § 1-1a. I § 4-4a foreslår også departementet en egen bestemmelse om urinprøve som vil bidra til å harmonisere regelverkene, se punkt 7.10.3.

7.5 Bør pasienter som frivillig er i det psykiske helsevernet fortsatt være