Ebeveyn’in Haniflerden Olmasýna Yönelik Eleþtiriler

Vanligvis evalueres og kvantifiseres effekter av restaureringstiltak ved å undersøke biologiske responser (Roni, Hanson & Beechie 2008; Vehanen et al. 2010). Typisk brukes fisk som indikatorer (Lorenz et al. 2013), bl.a. fordi fisk er lettere å fange, artsbestemme, måle og veie, og derved beregne antall, tetthet og ev. biomasse. Slike variable kan også indikere habitatbegrensninger og påvirkninger i nedbørsfeltet. I tillegg til å være mobile, har fisk også ulike habitatpreferanser, avhengig av fiskens livsstadier, for eksempel hos ørret (Salmo trutta) og laks (Salmo salar) (Heggenes, Bagliniere & Cunjak 1999; Armstrong et al. 2003). Fisk er derfor ideelle indikatorarter for å bestemme effekter av habitat tiltak som tar sikte på å øke habitatets strukturelle kompleksitet (Lorenz et al. 2013). Ørret er selektiv i bruk av habitat, og kvaliteten på leveområdet kan regulere en ørretbestand (Milner et al. 2003;

Birnie-Gauvin et al. 2017), fordi habitatet direkte påvirker reproduksjon, vekst og overlevelse. De viktigste habitatfaktorene for ørret er vanndyp, vannhastighet og bunnsubstrat (partikkelstørrelse og fordeling),ettersom disse bestemmer mengden og kvaliteten på oppholdssteder, tilgang til næring (bunndyr), skjul (predasjon) og gyteområder (Chapman 1966; Heggenes, Bagliniere & Cunjak 1999;

Louhi, Maki-Petays & Erkinaro 2008).

Heggenes et al: Elvebreddskiler i Vallaråi

Effektene av elverestaureringstiltak er svært varierende. Antagelig et flertall av studier og nyere oversiktsartikler har rapportert positive effekter på tetthet, vekst og produksjon av laksefisk (Solazzi et al. 2000; Palm, Lepori & Brannas 2010; Lorenz et al. 2013; Kail et al. 2015; Friberg et al. 2016), mens andre viser liten eller ingen respons på restaurering (Roni et al. 2006; Palmer, Menninger &

Bernhardt 2010; Vehanen et al. 2010; Bernhardt & Palmer 2011; Haase et al. 2013). Slike ulike resultater skyldes trolig variasjon i ulike før-tilstander, f.eks. type meso-habitater og type negativ påvirkning, og ulike miljøfaktorer som påvirker resultatene før og etter tiltak, kanskje særlig knyttet til stor-skala forhold i ulike nedbørfelt (vannføringer, temperatur) eller antrpopogene påvirkninger.

Det kan også skyldes ulike effekter av ulike typer tiltak, tre vanlige typer er elvebreddsvegetasjon/buffer, «in-stream» habitat tiltak, og fjerning av terskler og små dammer (e.g.

Feld et al. 2011; Friberg et al. 2016), hvor særlig de to siste typene tiltak synes å være vellykket i et flertall av undersøkelser (Kail et al. 2015; Friberg et al. 2016) Men uavhengig av disse konkrete forhold, er det også en mangel på gode overvåkningsprogrammer og tilfredsstillende metodisk design (e.g. Bernhardt et al. 2005). Slike evaluerende undersøkelser krever tid, omfang og god forsøksdesign.

Selv om habitat tiltak og restaurering har definerte mål, og det satses mye ressurser på slike tiltak, blir suksesser og nederlag dessverre sjelden dokumentert gjennom godt planlagte overvåkningsprogrammer med tilstrekkelig varighet (Baldigo et al. 2010; Vehanen et al. 2010;

Whiteway et al. 2010). Det er særlig viktig å bruke en forsøksdesign som muliggjør skille mellom effektene av habitattiltak og naturlig bakgrunnsvariasjon, som notorisk kan være stor for laksefisk.

Den mest effektive forsøksdesign i så måte er trolig et «Before-After-Control-Impact» design (BACI).

BACI bruker kontrollstasjoner eller kontrollstrekninger i elver både i rom og tid, og sammenligner disse med tiltaksstrekninger, for å registrere eventuelle forskjeller i respons hos fisk mellom restaurert og ikke-restaurert habitat (Baldigo & Warren 2008; Vehanen et al. 2010; Feld et al. 2011;

Jähnig et al. 2011).

Heggenes et al: Elvebreddskiler i Vallaråi

lokalisere flaskehalsene i habitatet og primært fokusere på disse. Ettersom individuelle fiskebestander kan være tilpasset lokale miljøforhold, bør også habitattiltak være arts- og stedsspesifikke (Rosenfeld & Hatfield 2006; Roni, Hanson & Beechie 2008; Heggenes et al. 2012).

Resultatet av slike analyser er at «in-stream» restaurering er en av de mest utbredte metodene innen elverestaurering (Feld et al. 2011; Kail et al. 2015; Friberg et al. 2016). Slik restaurering er konkret tiltaksbasert og kompenserer tapt habitat kompleksitet, for eksempel ved plassering av fysiske strukturer som steinblokker eller «Large Woody Debris» (LWD) i elveløp (Hendry et al. 2003; Palm, Lepori & Brannas 2010; White et al. 2011; Sundermann et al. 2013). Både steinblokker og LWD skal skape varierende vannhastigheter og dyp, og derved substratvariasjon, og skal skape flere egnede oppholdsplasser for fisk. Steinblokker og LWD kan også bygges sammen til blant annet å fungere som strømbrytere, terskler eller strømkonsentratorer.

I Norge har «in-stream» restaurering blitt brukt mest i form av terskler i regulerte vassdrag med sterkt redusert vannføring (Bakken et al. 2016a). Dette øker vanndekt areal og vannvolum, og kan også redusere strandningstap av fisk, egg og bunndyr ved effektkjøring. «In-stream» restaurering har også blitt brukt aktivt i Sverige og Finland siden 1970-tallet, særlig gjennom replassering av steinblokker i kanaliserte elvesystemer (Palm et al. 2007; Vehanen et al. 2010). I USA har «in-stream» restaurering i form av LWD blitt brukt siden 1930-tallet (e.g. White et al. 2011). Til tross for til dels omfattende tiltak, er det mye usikkerhet rundt virkningen av «in-stream» restaurering (Wohl et al. 2005; Roni, Hanson & Beechie 2008; Beechie et al. 2010), selv om noen studier viser positiv respons på rekruttering av laksefisk (Palm, Lepori & Brannas 2010; White et al. 2011).

Det kan i noen grad innvendes at typer av «in-stream» restaurering kan være uforenelig med karakteristikken til et elveløp over tid, og at restaurering heller bør rettes mot naturlige fysiske, kjemiske og biologiske prosesser (i den grad de fortsatt er naturlige) og kritiske drivere i et økosystem (e.g. Beechie et al. 2010). Dette omtales gjerne som prosessbasert- eller nedbørsfeltrestaurering, og bruker ofte historiske prosessdata for å forstå landskapets potensial til å forme gode bl.a.

fiskehabitater (Roni et al. 2002). En slik mer helhetlig tilnærming er atskillig mer kunnskaps- og planleggingskrevende enn de mer avgrensede «in-stream» teknikker (Wohl et al. 2005). Dessuten er deler av disse prosessene varig endret (iallfall i et menneskelig tidsperspektiv), typisk pga. vedvarende reguleringsinngrep. Det finnes eksempler på at slik såkalt nedbørsfeltrestaurering har økt tettheten av laksefisk, men da igjen i form av endring av enkelttiltak som fjerning av migrasjonsbarrierer (f. eks

Heggenes et al: Elvebreddskiler i Vallaråi

terskler, vannkraftsdammer), eller gjeninnkobling av elveløp (Feld et al. 2011; Brenkman et al. 2012;

East et al. 2015; Neville, Dauwalter & Peacock 2016).