Teknik Hatalar

Den første av modellene jeg bruker i min videre analyse er utarbeidet av filosofene Ernesto Laclau og Chantal Mouffe. Skrevet som en nyformulering av marxismen på et poststruktu-ralistisk grunnlag går de metodiske implikasjonene imidlertid langt ut over det å være en politisk teori.

Mitt formål i dette underkapitlet er kontrastivt, og jeg bruker Laclau og Mouffes teori ho-vedsakelig til avgrensning fra Potter og Wetherells modell av en diskursiv psykologi som jeg presenterer senere. Derfor bruker jeg begrepet diskursteori for Laclau og Mouffes mo-dell som det også er gjort andre steder (Jørgensen & Phillips, 2002; Thomsen, 2000). Jeg er meg imidlertid vel bevisst at den bare representerer en diskursteori blant flere, og at en slik bruk av begrepet er en (i denne sammenhengen likevel forsvarlig) forenkling.

Laclau og Mouffe er tydelig forankret i poststrukturalistisk tankegods og i tråd med dette vektlegger de kontingents og flyt framfor varighet og struktur. Jeg har hevdet tidligere at poststrukturalistisk tenkning er preget av en grunnleggende mistenksomhet overfor tatt-for-gitt sannheter. Dette gjelder kanskje i større grad for diskursteorien enn for andre diskurs-analytiske tradisjoner. Sannhet er i diskursteorien ikke betraktet som en universell størrelse, men som et forsøk på å skape individuell trygghet gjennom verbaliseringer. Derfor er sann-het et øyeblikks produkt av meningsfortolkninger som individuelle aktører artikulerer i et permanent forsøk på å konstruere en egen identitet. Laclau og Mouffe betrakter aktører (el-ler sosiale agenter) som

constituted by an ensemble of “subject positions” that can never be totally fixed in a closed system of differences, constructed by a diversity of discourses among which there is no necessary relation, but a constant movement of overdetermination and displacement. The “identity” of such a multiple and con-tradictory subject is therefore always contingent and precarious, temporarily fixed at the intersection of those subject positions and dependent on specific forms of identification.

(Mouffe, 1992: 372)

I dette sitatet er subjektposisjonene som Mouffes sosiale agenter inntar, ikke så veldig ulik det etablerte sosiologiske rollebegrepet. Men subjektposisjoner er formet av språket heller enn av normer og forventninger (Alvesson, 2002: 50). Identitet er altså et produkt av en språklig struktur – nemlig et stort antall strukturerende totaliteter sammensatt av artikule-rende praksiser som Laclau og Mouffe betegner som diskurs (Laclau & Mouffe, 2001:

105). Diskurser i denne forståelsen låser - alltid midlertidig og ufullstendig – mening, og med sine artikulasjoner posisjonerer både den artikulerende og det artikulerte seg innenfor en bestemt diskursiv sammenheng.

Men hva er det nå som utgjør diskursens struktur? For Laclau og Mouffe henviser artikula-sjoner alltid til bestemte uttrykk eller begrep som skiller seg fra andre uttrykk gjennom at de er artikulert innenfor en bestemt diskursiv sammenheng.¹³ Uttrykk eller begrep har i Laclau og Mouffes modell forskjellig status. Som elementer betegner de alle begrep som ikke er artikulert i en bestemt diskursiv sammenheng. I selve prosessen der slike elementer artikuleres, blir de relatert og strukturert i forhold til andre elementer. Elementer får altså en bestemt mening gjennom sin relasjon til, og sin differens fra andre elementer. I den artiku-lerende praksis, der bestemte uttrykk plasseres i en diskursiv sammenheng, overføres disse uttrykk fra å være elementer i et uendelig univers av begrep til å være momenter i en dis-kursiv sammenheng. I en diskurs er momentene fylt med et meningsinnhold som er relatert til og konformt med andre momenter. Likevel er ikke alle momenter like sentrale i en slik sammenheng. De er både strukturert og hierarkisert i forhold til hverandre.

Jeg vil illustrere denne basale tenkemåten i Laclau og Mouffes diskursteori med et kort ek-sempel. Et mye brukt eksempel i ulike diskursanalytiske teoritradisjoner, er en medisinsk diskurs (Annfelt, 2000; Dreyfus & Rabinow, 1983: 64 ff; Foucault, 2002: 53; Jørgensen &

Phillips, 2002: 26 ff, 144; Laclau & Mouffe, 2001: 107 ff; Måseide, 2003). Når elementer

13 Laclau og Mouffe bruker på engelsk det språkstrukturalistiske ”signifier”. Dette kan vanskelig oversettes til

som for eksempel behandling, terapi eller rehabilitering er artikulert med et bestemt me-ningsinnhold som inkorporerer dem på en meningsfull måte i en medisinsk diskurs, overfø-res disse elementene til momenter. Men i en slik diskursiv sammenheng er ikke alle disse momentene like sentrale. Behandling og terapi kan tydelig plasseres i en medisinsk diskurs.

Rehabilitering på den andre siden, er et moment som står mindre sentralt og som får sitt meningsinnhold i medisinsk-diskursive termer først gjennom en relasjon til andre, mer sentrale begrep som behandling eller terapi. De to siste begrepene er altså referansepunkt for en meningsdefinisjon av andre, mindre sentrale begrep. Laclau og Mouffe betegner sli-ke sentrale referansepunkt som nodalpunkt.¹⁴ Slike nodalpunkt er diskursive fortetninger av mening som gjør det mulig å forankre andre elementer i en diskurs (Laclau & Mouffe, 2001: 112).

Nodalpunktene står ikke alene. De danner riktignok et meningsbærende sentrum og gjør det mulig å forankre andre elementer i en diskurs som diskursive momenter. Men verken som nodalpunkt eller som momenter får de sin mening gjennom en originær kjerne av et bestemt betydningsinnhold. De får derimot sin mening gjennom sin relasjon til andre momenter.

Denne relasjonen der flere momenter kobles til hverandre i en artikulasjon betegner forfat-terne som ekvivalenskjeder (Laclau, 1996: 34). En slik ekvivalenskjede er prosessen der ulike momenter i en artikulerende praksis settes i et forhold til hverandre, og der de sentre-res rundt et eller flere nodalpunkt.

I mitt eksempel om en medisinsk diskurs kan behandling og terapi betraktes som nodal-punkt; altså diskursive fortetninger som mindre sentrale momenter som for eksempel reha-bilitering relateres til.

Andre eksempler for mye brukte momenter i forhold til diskusjonen omkring psykiske li-delser, er samarbeid eller livskvalitet. I en medisinsk diskursiv sammenheng framstår de som meningsfylle bare når de i en ekvivalenskjede er satt i sammenheng med nodalpunkt som behandling, terapi og lignende. Men de brukes også med andre meningsinnhold i and-re, konkurrerende diskursive sammenheng. Livskvalitet for eksempel, er et sentralt moment

14 Laclau og Mouffes begrep om ”nodal points” er også oversatt med ”forankringspunkt” – kanskje en bedre oversettelse (Neumann, 2001: 65). Jeg holder imidlertid fast ved begrepet nodalpunkt for å bruke original-terminologien så langt som mulig.

i det jeg vil hevde er i ferd med å bli en annen viktig diskursiv referanseramme for vel-ferdsstatlig handlingsorientering. Tentativt vil jeg betegne denne som en livskvalitets- eller brukerdiskurs der psykiske lidelser betraktes som funksjonshemning heller enn sykdom, og der behandling derfor framstår som mindre sentral og meningsgivende (Mulvany, 2001;

Ørstavik, 2002: 40 ff). Jeg skal komme tilbake til en slik diskursiv orientering i kapittel 10.

Elementer som opptrer i form av momenter med et varierende meningsinnhold i konkurre-rende diskurser, har i Laclau og Mouffes diskursteori et eget navn. De er betegnet som fly-tende signifikante fordi de er satt i sammenheng med andre momenter i en diskursiv ekvi-valenskjede, uten noen gang å oppnå et entydig meningsinnhold (Laclau, 1990: 28; Laclau

& Mouffe, 2001: 113).

Med dette begrepet om flytende signifikante er det for Laclau og Mouffe mulig å betrakte diskurser som samtidig opptredende tolkningsrammer. De konkurrerer med hverandre om å fylle elementer med mening, og om å forankre disse på denne måten som diskursive mo-menter. Begrepet om flytende signifikante viser også til diskursenes temporære status. Det lykkes aldri med å overføre elementer til momenter på en endelig basis. Diskurser strever etter en permanent definisjon av mening, men de klarer det bare midlertidig og ikke perma-nent. Denne ufullstendige meningsdefinisjonen er intet hinder, men en nødvendig betingel-se for kommunikativ praksis:

The transition from the 'elements' to the 'moments' is never entirely fulfilled. A no-man's-land thus emerges, making the articulatory practice possible.

(ibid: 111)

Et begrep gjenstår å definere i denne foreløpige presentasjonen. Diskurser er meningsgi-vende totaliteter som består av et nettverk av momenter; av uttrykk med et midlertidig dis-kursivt fiksert meningsinnhold. Momenter er tegn som skiller seg fra andre tegn fordi de reduserer et i prinsippet uendelig antall måter å tillegge dette tegnet et bestemt meningsinn-hold. De "arresterer" mening og strever etter å danne et sentrum for på denne måten å redu-sere muligheten for alternative tolkninger (ibid: 112).

Den diskursanalytiske oppgaven består følgelig i en analyse av måten artikulasjoner bidrar til å skape en hegemonial definisjon av mening, gjennom å ordne bestemte signifikante be-grep i forhold til hverandre. Samtidig insister Laclau og Mouffe på at denne definisjon av

definerende diskurser. Elementer som opptrer samtidig som momenter i ulike diskurser, skaper en overflod av mening. Dette gir et handlingsrom for en individuell posisjonering - ikke uavhengig av en diskursiv struktur, men som et valg, bevisst eller ubevisst, mellom forskjellige diskursive strukturer som til en hver tid konkurrerer med hverandre om å defi-nere mening. I diskursteorien er dette fylde av mulige meningssammenheng betegnet som diskursivitetsfelt, og dette feltet konstituerer til syvende og sist grunnlaget for sosial hand-ling generelt (ibid: 111).

For å komme tilbake til det innledende sitatet i min presentasjon av Laclau og Mouffes dis-kursteori, er aktørene i diskursteorien ikke betraktet som helhetlige subjekter, men som sammensatt av subjektposisjoner i bestemte diskursive sammenheng. Men disse posisjone-ne er, som all diskursiv produksjon, bare midlertidig og ufullstendig. Når aktører inntar en subjektposisjon, gjør de det på bakgrunn av en ”mytisk” fortolkning av en diskursivt for-mulert virkelighet der denne ”myten” er definert som et ”leseprinsipp” for en opplevd situ-asjon (Laclau, 1990: 60 ff). Laclau argumenterer at prinsippets gyldighet er hinsides en in-dividuell forståelighet, og at et strev etter å oppnå en fullstendig og varig subjektposisjon derfor er en praktisk umulighet. Som med all diskursiv aktivitet er også det å innta en be-stemt subjektposisjon et forsøk på å danne en personlig identitet. Men fordi en fortolkning av subjektposisjoner bygger på en myte, er denne fortolkningen bare tentativ. Aktørene føl-ger med sin fortolkning av en subjektposisjon en stadig tilbakevikende forståelseshorisont i et diskursivt univers, i et kontinuerlig forsøk på å danne seg sin identitet (ibid: 67 f).

Denne presentasjonen av et svært komplekst metodologisk begrepsapparat er nødvendigvis forkortet og ufullstendig. Etter hvert når jeg i analysen benytter meg av andre deler i Laclau og Mouffes tenkning, kommer jeg til å introdusere ytterligere begrep. I denne innledende presentasjonen har jeg forsøkt å tydeliggjøre hvordan Laclau og Mouffe, sterk forankret i poststrukturalistisk tenkning, beskriver et bilde av samfunnet som kontingent konstruksjon der mening i beste tilfelle eksisterer midlertidig, og der forandring framheves langt mer enn varighet. Diskurs er forstått som et totaliserende begrep fordi både en sosial og materiell virkelighet nødvendigvis må beskrives innenfor en bestemt diskursiv referanseramme. Med en formulering lånt fra Jørgensen og Phillips kan det uttrykkes slik at det ikke er mulig å flykte fra en representasjon av objekter (2002: 14). Derfor avviser Laclau og Mouffe også et skille mellom diskursive og non-diskursive elementer i sin samfunnsmodell (ibid: 107).

Med sitt ettertrykk på kontingents og flyt er det opplagt at diskurser i Laclau og Mouffes modell ikke har en annen ontologisk status enn som analytiske konstruksjoner til en beskri-velse av en observert virkelighet. Likevel virker diskursbegrepet i deres beskribeskri-velse av og til som utstyrt med et eget liv. Sosiale aktører på sin side (eller, i deres egen formulering:

sosiale agenter (Mouffe, 1992)) framstår uten egne innvirkningsmuligheter på sin artikule-rende praksis. Dette inntrykket er antakelig mer en følge av innimellom uheldige formule-ringer enn av en inkonsistent oppbygd teori.

Likevel er det flere plasser kritisert at poststrukturalistisk forankrete, diskursanalytiske mo-deller (og blant dem også diskursteorien) presenterer diskurser som reifiserte størrelser (Potter, 1996: 87; Wetherell, 1998: 401).

I det følgende underkapitlet vil jeg koble an mot denne kritikken med en beskrivelse av den andre diskursanalytiske modellen som jeg benytter meg av i min analyse. Sentrale represen-tanter for denne modellen om en diskursiv psykologi er blant dem som har kritisert bl.a.

Laclau og Mouffe for et tingliggjort diskursbegrep, og for å undervurdere aktørenes mulig-het til å konstruere sin sosiale tolkning av virkeligmulig-heten gjennom aktiv bruk av diskursive ressurser.

3.3.2 Diskursanalytisk perspektiv II: Potter og Wetherell –