Arı Sütü ( Royal Jelly)

Incentiver er motivasjonsfaktorer og årsaker til forekomst av regnskapsmanipulering og kan knyttes til fordelene ledelsen forventer å oppnå som følge av manipuleringen (Stenheim &

Blakstad, 2012). For at regnskapsmanipuleringen skal være rasjonell må de tre

forutsetningene for regnskapsmanipulering være oppfylt. Det er flere ulike typer incentiver, og sett i lys av positiv regnskapsteori kan disse deles inn i to hovedgrupper med tilhørende undergrupper (Watts & Zimmerman, 1978, 1986, 1990; Zeff, 1978):

1. Regnskapsbaserte kontraktsincentiver i. Resultatbaserte bonuskontrakter.

ii. Lånekontrakter med regnskapsbaserte bonuskontrakter.

2. Markedsbaserte incentiver iii. Aksjebaserte incentiver.

3.1.2.1 Regnskapsbaserte kontraktsincentiver

De regnskapsbaserte kontraktsincentivene oppstår fordi regnskapsmessige størrelser kan påvirke kontraktens utfall. For eksempel kan regnskapsmessig resultat påvirke utfallet av en eller flere kontrakter (Baksaas & Stenheim, 2015). Regnskapsinformasjon skal ifølge kravene til regnskapskvalitet være beslutningsnyttig og dermed kan rapporteringen få økonomiske konsekvenser ved for eksempel å presentere villedende økonomisk informasjon. Et eksempel på dette er skandalen i Lehman Brothers under finanskrisen i 2008, der de skjulte over $50 milliarder i kortsiktige lån som ble inntektsført (Svelle, 2010).

Det er spesielt to typer kontrakter som knytter seg til de regnskapsbaserte

kontraktsincentivene: bonuskontrakter (bonus-plan hypothesis) og lånekontrakter (debt-covenant hypothesis). Felles for begge kontraktene er at de potensielt påvirker ledere til å opptre opportunistisk (Watts & Zimmerman, 1990).

Bonuskontrakter, ofte kalt bonushypotesen (bonus-plan hypothesis) formuleres ifølge Watts og Zimmerman (1986, s. 208) som “Ceteris paribus, managers of firms with bonus plans are more likely to choose accounting procedures that shift reported earnings from future periods to the current period”. Kort forklart er det mer sannsynlig at foretak som benytter

bonusavtaler tar i bruk metoder for å øke nåværende periodes resultat for å øke

bonusutbetalingen (Watts & Zimmerman, 1990). Hypotesen bygger på forutsetningen om lineær sammenheng mellom regnskapsmessig resultat og utbetalt bonus (Baksaas &

Stenheim, 2015; Stenheim & Blakstad, 2012)).

Figur 1. Bonus plan.

Figuren viser enkelt hvordan terskelen for bonusutbetaling kan utformes. Om resultatet havner mellom maksimum og minimum, også kalt incentivsonen, kan lederen øke sin bonus ved å manipulere (øke) resultatet. Om resultatet er så høyt at maksimal bonus er oppnådd, eller så lavt at bonus er utenfor rekkevidde, kan dette også være incentiv for manipulering.

Ledelsen kan da redusere periodens resultat for å “spare” disse for fremtidig bruk, fordi maksimal bonus er oppnådd eller bonus er utenfor rekkevidde (Ronen & Yaari, 2010; Watts

& Zimmerman, 1990). Dette viser at manipulering av resultat ikke alltid er for å øke utbetalt bonus, men for å øke forventet resultat og bonus de kommende årene, noe som resulterer i en komplisert incentivstruktur. En studie utført av Healy (1985) støtter dette. Resultatene fra studien støtter hypotesene om at ledelsen manipulerer resultatet opp hvis de er mellom øvre

og nedre grense for bonusutbetaling, og at de manipulerer resultatet ned hvis de er over øvre grense eller under nedre grense for bonusutbetaling. Denne studien har i ettertid blitt replisert, med samme utfall.

Lånekontrakter legger til grunn at høyere gjeld-egenkapital-forhold gir høyere sannsynlighet for at ledelsen benytter metoder for å øke resultatet i hensikt å sikre god nok lønnsomhet og soliditet (Baksaas & Stenheim, 2015; Watts & Zimmerman, 1990). Lånekontraktene og låneklausulene fungerer som en sikkerhet for långiverne, og sikrer tilbakebetaling av renter og avdrag på lånet (Stenheim & Blakstad, 2012). Brudd på en regnskapsbasert låneklausul forekommer eksempelvis hvis egenkapitalandel, likviditetsgrad eller arbeidskapital omfattes i klausulen, og låntaker ikke overholder kravene i klausulen. Konsekvensen av brudd kan være at låneavtalen må reforhandles, strengere krav til sikkerheten av lånet eller strengere

kontroll/oppfølging av låntaker. I verste fall blir lånekontrakten oppsagt og hele kravet må innfris (Stenheim & Blakstad, 2012).

Det er når faren for at man ikke klarer å overholde låneklausulen, incentiver for manipulering oppstår. Ledelsen vil overholde klausulene for å unngå kostnadene ved brudd, og samtidig unngå den uheldige eksponeringen ledelsen/foretaket står overfor (Stenheim & Blakstad, 2012). Bakgrunnen for manipulering er i hovedsak lik for både lånekontrakter og

bonuskontrakter, man er ute etter å oppnå fordeler som ikke ville vært oppnåelige uten kreativ regnskapsføring.

En studie gjennomført av Beatty og Weber (2003) har sett på kontraktspesifikke detaljer i lånekontrakter og låntakers regnskapsmessige valg. Studien finner at låntakere som gjør endringer i regnskapsprinsipp har større sannsynlighet for å gjennomføre resultatøkende endringer når lånekontrakten tillater det med hensikt å påvirke nøkkeltall som danner grunnlag for låneklausulene. Studien finner også at låntakere som frivillig forandrer regnskapsprinsipp, er mer sannsynlig å gjøre resultatøkende endringer hvis deres

gjeldskontrakter inkluderer regnskapsbasert ytelsesprissetting eller utbyttebegrensninger (Beatty & Weber, 2003). Dette antyder at incentiver til å senke renten gjennom ytelsesprising eller for å beholde utbyttebetalingsfleksibilitet, påvirker låntakernes valg av

regnskapsprinsipp.

3.1.2.2 Markedsbaserte incentiver

Ifølge Stenheim og Blakstad (2012) har markedsbaserte incentiver fått større fokus de siste årene grunnet økende bruk av aksjebasert avlønning. Ledelsen har også en personlig

markedsverdi i markedet for ledere, som er basert på deres prestasjoner gjennom fartstiden i foretaket. Personlig markedsverdi påvirkes av verdiskapningen/veksten og gir følgelig utslag på incentivpakken/avlønningspakken som lederen klarer å fremforhandle, og ansees derfor som incentiv. Markedsbaserte incentiver bygger på to forutsetninger: imperfekte og

ineffisiente markeder. Uten imperfeksjoner i markedet ville ikke regnskapsmanipulering kunne påvirke markedets oppfatning av foretaket og foretakets verdi. Markedsdeltagerne ville da oppdaget regnskapsmanipuleringen og korrigert for dette i verdsettingen (Watts &

Zimmerman, 1986).

Ifølge KPMGs (2016) gjennomgang av store avdekkede økonomiske svindelsaker er

personlig avlønning svært ofte drivkraften, og det vanligste motivet er grådighet og et ønske om økning i personlig forbruk. Den økende bruken av aksje- og opsjonsbasert avlønning har medført incentiver for manipulering der hensikten er økte lønnsutbetalinger. Aksjebasert avlønning er gjerne i tillegg til fastlønn og andre goder (Stenheim & Blakstad, 2012). Ønsket hensikt med tilleggsutbetalinger er å redusere agentkostnader ved at ledelsens interesser skal samsvare med eiernes interesser (Jensen & Meckling, 1976). Ifølge Bealey, Carcello,

Hermanson og Neal (2010) er økning i aksjekursen et av motivene som forekommer oftest, som kan knyttes direkte opp mot markedsbaserte incentiver og avlønning. KPMG (2017) finner at 62% er motivert av personlig grådighet. Å presse opp aksjekursen med den hensikt å oppnå økt avlønning er dermed et svært sannsynlig motiv.