Arı Sütünün Langerhans Adacık Hücrelerinde Cas3 Aktivasyonu ve İnsülin

Det er ifølge Baksaas og Stenheim (2015); Stenheim og Blakstad (2012) tre forutsetninger som må ligge til grunn for at manipuleringen skal være rasjonell for ledelsen:

i. Det må foreligge en interessekonflikt mellom ledelsen og en eller flere av interessegruppene for regnskapsinformasjon.

ii. Markedene må være imperfekte og ineffisiente hva gjelder prosessering av informasjon.

iii. Rapporteringsfrihet.

3.1.1.1 Interessekonflikt

Den første forutsetningen legger til grunn at det må eksistere en interessekonflikt mellom ledelsen i foretaket og en eller flere interessegrupper. Dette ansees som et typisk prinsipal-agent-problem. Relasjonen mellom prinsipal og agent kan i all simpelhet beskrives som forholdet mellom to parter der prinsipalen engasjerer agenten til å utføre en tjeneste på vegne av seg, som innebærer å delegere beslutningsmyndighet til agenten (Jensen & Meckling,

1976). Fra et foretaksperspektiv vil agenten være ledelsen, mens prinsipalen er eierne.

Agenten utfører således en tildelt oppgave på vegne av prinsipalen (Langeland, 1999).

Prinsipal-agent problemet viser til situasjoner hvor det ikke er sammenfallende interesser mellom prinsipal og agent. Problemet oppstår fordi kontrakter ikke er kostnadsfrie og fordi kontraktene ikke håndheves (Fama & Jensen, 1983). Problemet ligger i

informasjonsasymmetrien og muligheten for å utnytte denne. Ledelsen handler i egen interesse, i stedet for å handle i eiernes interesse, ved for eksempel å produsere villedende økonomisk informasjon eller holde tilbake informasjon (Baksaas & Stenheim, 2015). Dette resulterer i agentkostnader som inkluderer kostnader for å strukturere, overvåke og knytte et sett av kontrakter mellom agenter med motstridende interesser, pluss gjenværende tap som påløper fordi kostnadene ved full håndheving av kontrakter overstiger fordelene (Fama &

Jensen, 1983).

Det er tre forhold som gjør at ledelsen handler i egeninteresse snarere enn i eiernes interesse (Stenheim & Madsen, 2014):

i. Ledelsen har bedre tilgang til ressursene i foretaket enn eierne (Jensen &

Meckling, 1976).

ii. Ledelsen sitter med ikke-diversifiserbar risiko som ikke bæres av eierne (Agrawal

& Mandelker, 1987).

iii. Ledelsen har kortere tidshorisont enn eierne (Narayanan, 1985).

Den potensielle konsekvensen av disse tre forholdene er opportunistiske handlinger. Jensen og Meckling (1976) presenterer to konkrete tiltak for å redusere faren for opportunistiske handlinger. For det første kan eierne utvikle incentivkontrakter som motiverer ledelsen til å handle i eiernes interesse. For det andre kan eierne etablere kontroll- og

overvåkningsmekanismer for å bedre oppdage opportunistiske handlinger hos ledelsen. På denne måten ivaretar eierne sine interesser. I enkelte tilfeller betaler prinsipalen agenten, mot en garanti for at agenten ikke handler opportunistisk. Om agenten da velger å handle

opportunistisk vil prinsipalen få en form for kompensasjon (Jensen & Meckling, 1976).

3.1.1.2 Imperfekte og ineffisiente markeder

Forutsetning nummer to går ut på at markedene må være imperfekte og ineffisiente i forhold til prosessering av informasjon. I praksis betyr dette at en av partene i prinsipal-agent

forholdet besitter mer og bedre informasjon. Det vil være naturlig å tenke at agenten, det vil si ledelsen, besitter best informasjon. Dersom markedene foretaket henvender seg til ikke har tilstrekkelig informasjon, bidrar dette til informasjonsasymmetri, som resulterer i ineffisiens.

Ledelsen kan dra nytte av informasjonsasymmetrien gjennom opportunistisk atferd eller rapportering. Dette er svært vanskelig å avdekke grunnet ineffisiens og det kan sees på som strategisk fra ledelsens ståsted (Baksaas & Stenheim, 2015). Informasjonsasymmetri ansees sjelden som et stort problem, så lenge ledelsen og eierne har sammenfallende interesser.

3.1.1.3 Rapporteringsfrihet

Den siste forutsetningen er rapporteringsfrihet. For å sitere Stenheim og Blakstad (2012, s.

62-63): “Uten rapporteringsfrihet vil rapporteringsvalg være tatt av

reguleringsmyndighetene, og det vil derfor være lite rom for manipulering.”

Med andre ord er rapporteringsfriheten en av hovedårsakene til at regnskapsmanipulering forekommer, mye på grunn av fleksibiliteten i regnskapsreglene. Bruken av virkelig verdi (fair value) tar i større og større grad over for historisk kost som måleattributt og har som konsekvens ført til større grad av rapporteringsfrihet. Fair value er i IFRS 13 definert som:

“The price that would be received to sell an asset or paid to transfer a liability in an orderly transaction between market participants at the measurement date.” (IFRS 13, 2013, pkt. 9).

Det er i større grad rom for skjønnsmessige vurderinger ved bruk av virkelig verdi

sammenlignet med historisk kost, og det åpner seg muligheter for utnyttelse som kan resultere i manipulering. Ledelsen kan benytte rapporteringsfriheten til å villede interessenter ved å utarbeide regnskapsinformasjon som ikke representerer økonomisk realitet (Baksaas &

Stenheim, 2015).

En studie utført av Burgstahler, Hail og Leuz (2006) finner støtte for at

regnskapsmanipulering i større grad forekommer i land der lovverk og håndhevelse av lovverket er svakt. Funnet gjelder både børsnoterte og ikke-børsnoterte foretak og bekrefter dermed den sentrale rollen offentlig regulering har når det gjelder å redusere risikoen for regnskapsmanipulering. De finner også at graden av skattejusteringer er knyttet til graden av resultatstyring, men at denne effekten blir redusert av markedspress i børsnoterte foretak (Burgstahler et al., 2006). Studien støtter at rapporteringsfrihet i større grad bidrar til regnskapsmanipulering.