De to modellene jeg har presentert så langt, representerer tydelig to ulike retninger i dis-kursanalytisk tenkning. Begge har sin styrke i et eget begrepsrepertoar som gjør det mulig å fokusere på ulike deler av en diskursiv meningsproduksjon. Styrkene ved de to modellene er beskrevet f.eks. slik:
The poststructuralist approach can cast light on these discursive patterns, focusing on the relationships between the different discourses and the subject positions and power relations they construct, while
<Potter and Wetherells’ model> can give insight into the ways in which people, through use of the available discourses as flexible resources in talk, position themselves and others in ways that support each others’ accounts, creating a consensus of meaning, or challenge each others’ accounts, leading to a negotiation of meaning.
(Jørgensen & Phillips, 2002: 111)
De to modellene bygger altså på et felles sosialkonstruktivistisk fundament, men de vekt-legger ulike sider ved en diskursiv produksjon av mening. Jeg betrakter de to metodologie-ne ikke som gjensidig utelukkende, men som komplementære analytiske strategier. I min
analyse benytter jeg derfor både diskursteoretiske og diskurspsykologiske begrep. Begge modeller har jeg beskrevet i grunntrekk i de forgående underkapitlene, og jeg kommer til å introdusere flere begrep etter hvert som jeg bruker de i analysen. For å unngå en uheldig terminologisk forvirring må imidlertid en del sentrale terminologier i de to teoriene tilpas-ses hverandre.
Et gjennomgående prosjekt i denne undersøkelsen er å betrakte samarbeid som en prosess i en organisatorisk og faglig identitetsdannelse slik den utspiller seg i helsevesenets randso-ner og grenseflater (se kapittel 2.2.2). Faglige identiteter framstår som stadig mer uklare i et psykisk helsevern og psykisk helsearbeid som legger stor vekt på tverrfaglig samarbeid.
Det samme gjelder en organisatorisk identitet som er under press fra kravene om et interor-ganisatorisk samarbeid, ofte uten klare hierarkier og uten en tydelig ansvarsfordeling.
Både i Laclau og Mouffes diskursteori og i Potter og Wetherells diskurspsykologi står iden-titetsbegrepet sentralt. I diskursteorien er begrepet diskutert på et abstrakt og teoretisk nivå.
Identitet er betraktet som en alltid ufullstendig streben etter en midlertidig lukking av me-ning – en ”closure” (Laclau & Mouffe, 2001: 121). Langt mindre oppmerksomhet får aktø-renes posisjon som aktive språkbrukere i Laclau og Mouffes modell – den prosessen altså, der aktører med sine uttalelser aktivt inntar bestemte subjektposisjoner i en diskursiv sam-menheng.
Også i Potter og Wetherells modell er identitetsdannelse betraktet som et ustabilt og midler-tidig prosjekt. Men der er det også et aktivt prosjekt for aktører som i sin retoriske forhand-ling med andre, trakter etter å framstå med en bestemt identitet gjennom å benytte seg av diskursive ressurser i form av fortolkningsrepertoar.
Dette begrepet om fortolkningsrepertoar tar jeg ikke opp i min analyse. Jeg bruker diskurs-begrepet både i de tilfellene der jeg benytter meg av terminologien fra diskursteori og dis-kurspsykologi. Som jeg har påpekt allerede, var Potter og Wetherells formål med å bytte ut begrepet diskurs med fortolkningsrepertoar todelt. For det første ønsket de å lede den analy-tiske oppmerksomheten mot aktørenes aktive rolle som språkbrukere. For det andre ville de avgrense seg mot mer tydelig poststrukturalistisk forankrete, diskursanalytiske tradisjoner.
Disse har, ifølge Potter og Wetherell, en tendens til å presentere diskurser som reifiserte størrelser – som sosiale størrelser nærmest utstyrt med en egen agenda og et eget liv. Den
samme kritikken - at diskursbegrepet blir presentert som om det henviser til faktiske objek-ter i realiteten - har imidlertid blitt gjort gjeldende for flere enn bare poststrukturalistisk forankrete diskursanalytiske tradisjoner (Jørgensen & Phillips, 2002: 143). Også diskurs-psykologien presenterer sine fortolkningsrepertoar i en form som går forut selve handlingen (Hammersley, 2003: 768).
Det er vanskelig å se hvordan en diskursiv forhandling av mening kan finne sted uten en hvilken som helst forforståelse. For å kunne benytte seg av fortolkningsrepertoar som en diskursiv ressurs må aktørene i det minste ha en omtrentlig forestilling om hva denne res-sursen innebærer. Heller ikke Potter og Wetherells grep med å bytte ut diskurs med fortolk-ningsrepertoar løser noe ved det. Jeg holder derfor fast ved begrepet diskurs i min undersø-kelse. De diskursive handlingsrammene jeg beskriver i kapittel 10, kunne imidlertid likeså godt beskrives som fortolkningsrepertoar.
Jeg følger i min analyse langt på vei Potter og Wetherells interesse i hvordan aktørene i sin retoriske framstilling konstruerer bestemte representasjoner av sin sosiale verden som reele og stabile, og hvordan de på den andre siden undergraver alternative versjoner (Jørgensen
& Phillips, 2002: 118 f). Særlig i min analyse av intervjutranskripsjoner gjør jeg bruk av forestillingen om aktører som bruker diskursive ressurser fleksibelt og inkonsistent. Jeg be-trakter altså først og fremst variabiliteten i bruken av diskursive ressurser.
Fra Laclau og Mouffes diskursteori henter jeg forestillingen om hvordan diskurser er konst-ruert gjennom en kobling av forskjellige begrep i et nett med sentrale diskursive nodal- el-ler forankringspunkt.
Begge metodologier kan brukes på ulike former for tekstuelt datamateriale. Likevel vil jeg hevde at Laclau og Mouffes begrepsapparat har sin styrke i forhold til en dokumentanalyse slik jeg foretar den i kapittel 5, mens Potter og Wetherells modell byr på et rikholdig utvalg av analytiske teknikker for en bearbeiding av intervjutekster slik den står sentralt i kapitlene 8 til 10. Samtidig vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg ikke bruker noen av metodologiene eksklusivt for disse forskjellige datakildene, men at jeg benytter meg av begge modeller, dog i varierende grad.
Med en kombinasjon av Laclau og Mouffes diskursteori og Potter og Wetherells
diskurs-diskursiv produksjon av mening, med et forholdsvis bredt sammensatt utvalg av begrep og analytiske teknikker.
I det forrige kapitlet presenterte jeg et resonnement fra Vibeke Erichsens profesjonsteore-tiske modell. Et av hennes argument er at helsevesenet ikke først og fremst er preget av en bestemt dominant yrkesfaglig kjerne, men av randsoner og grenseflater der yrkesfaglige identiteter er utfordret jo mer de begir seg inn i en uklar arbeidsfordeling og i et samarbeid med andre.
I dette kapitlet har jeg argumentert at sosialkonstruktivistisk tenkning legger opp til å be-trakte enhver framstilling som uunngåelig perspektivistisk. Heller ikke samfunnsvitenska-pelig forskning har et eksklusivt utgangspunkt. Også denne går ut fra egne teoretiske og metodiske premisser, og derfor er også samfunnsvitenskapelig forskning, på lik linje med all annen vitenskapelig produksjon av viten et perspektivisk prosjekt.
Jeg vil bygge videre på begge resonnement og fortsetter min undersøkelse i det følgende kapitlet med et argument om en framstilling av samarbeid ut fra perspektivet til en bestemt gruppe yrkesutøvere. Etter en kort beskrivelse av denne sammensatte gruppen argumenterer jeg for hvorfor nettopp denne presenterer et fruktbart perspektiv for en analyse av samar-beid i psykisk helsevern og psykisk helsearsamar-beid.