Jeg har innledningsvis i min beskrivelse av diskursanalyse som felt for empirisk forskning hevdet at begrepet rommer et ganske vidt spekter av ulike teoritradisjoner som avviker til dels vesentlig fra hverandre både i forhold til sitt diskursbegrep og sin metodologi. Tydelig påvirket bl.a. av Foucaults tenkning er diskurser i Laclau og Mouffes diskursteori beskrevet som strukturerende størrelser for aktører som med sine artikulasjoner inntar subjektposisjo-ner i bestemte diskursive sammenheng. På motsatt side av diskursanalytisk tenkning er me-todologiske tilnærminger som betrakter diskurser først og fremst som fremtredende i språk-lig kommunikasjon og interaksjon i hverdagen. Den andre diskursanalytiske modellen jeg bruker i min analyse, nemlig Potter og Wetherells diskurspsykologi, fokuserer på menings-forhandlinger slik de foregår i hverdagsspråklig kommunikasjon.
Som tilfelle er med begrepet diskursteori er jeg meg også her vel bevisst at det finnes flere modeller som i varierende grad avviker fra hverandre.15 For enkelthetens skyld bruker jeg i denne teksten likevel betegnelsen diskurspsykologi eller diskursiv psykologi for Potter og Wetherells modell.
Til tross for en del metodiske og metodologiske variasjoner mellom ulike diskurspsykolo-giske modeller deler Potter og Wetherell likevel et felles utgangspunkt med andre i samme tradisjonen i sin forståelse av diskursbegrepet.
Discourse – defined as language use in everyday text and talk – is a dynamic form of social practice which constructs the social world, individual selves and identity.
(Jørgensen & Phillips, 2002: 118)
Diskursteorien som jeg har beskrevet i det forrige underkapitlet var et eksempel på en dis-kursanalytisk tradisjon som tydelig tar sitt utgangspunkt i poststrukturalistisk, og særlig i Foucaults tenkning. Også Potter og Wetherell har en tydelig interesse i denne og formulerer en dobbel ambisjon for sin modell. På den ene siden vil de forene et ”Foucaultdiansk” pers-pektiv på hvordan bestemte tankesystemer i sin diskursive form bidrar til å opprettholde sosiale mønstre. På den andre siden formulerer de en interaksjonistisk, konversasjonsanaly-tisk interesse i hvordan aktører gjør bruk av et bestemt idégrunnlag for å konstruere en me-ningsfull versjon av sin sosiale verden (Potter & Wetherell, 1994: 48 f). Fra det første pers-pektivet har de altså en interesse i diskursive føringer for individuell handling, mens de fra det andre henter en spesiell oppmerksomhet på hvordan interaksjonsdeltakerne framsetter bestemte gyldighetskrav og sannhetspåstander overfor hverandre.
Mellom disse to interessene er det imidlertid en påfallende ubalanse. Særlig Potter har i sine senere arbeider beveget seg bort fra en poststrukturalistisk inspirert diskursanalyse og henter sine impulser i langt større grad fra konversasjonsanalytiske arbeider (Potter, 1996).
Wetherell på sin side har i større grad opprettholdt sin opprinnelige interesse for en kobling av begge teoritradisjoner og har for eksempel brukt Laclau og Mouffes diskursteori til en avgrensning av sin modell overfor et ensidig lokalt fokus i konversasjonsanalytiske arbei-der (Wetherell, 1998).
15 For en oversikt se f.eks. Potter og Wetherell (1994) og kapitel 4 i Jørgensen og Pillips (2002).
I sine felles arbeider har Potter og Wetherell likevel lagt mye energi i en avgrensning av sin egen modell fra hovedstrømningene i poststrukturalistisk tenkning der det sosiale er betrak-tet som konstruert gjennom tekst i vid forstand. Potter og Wetherell argumenterer for en mer snever tilgang til diskursiv aktivitet forstått som tale i direkte samhandlingssituasjoner, og dermed også for en mer snever tekstforståelse. I sine egne empiriske arbeider har de overveiende lagt vekt på hvordan aktører utfører sosiale oppgaver gjennom å benytte seg av bestemte diskursive ressurser i sin samhandling med andre. Dette gjenspeiler seg også i den empiriske tilgangen i Potter og Wetherells arbeider. Empirisk er de hovedsakelig orienterte mot intervju eller såkalte naturlig forekommende samtaler, og i langt mindre grad mot for eksempel en tekstanalyse av dokumenter slik jeg gjør senere i denne undersøkelsen i kapit-tel 5 (Hepburn & Potter, 2004: 182; Potter & Wetherell, 1987: 162). Med sitt ettertrykkeli-ge fokus på språklig aktivitet i en hverdagslig kontekst, skiller de og andre diskursive psy-kologer seg fra diskursanalytiske retninger med et annet empirisk fokus. De skiller seg også fra diskursanalytiske modeller som for eksempel Laclau og Mouffes diskursteori, der struk-turen mellom meningsbærende signifikante begrep står i sentrum av analysen.
Med sin empiriske interesse rettet mot språklig kommunikasjon i hverdagen er diskurs i Potter og Wetherells modell altså først og fremst betraktet som et lokalt resultat (Alvesson, 2003: 30; Taylor, 2001). Den poststrukturalistiske interessen for hvordan bestemte sann-hetskrav blir framsatt og reprodusert, er ikke tilsidesatt i diskurspsykologien, men rettet mot den språklige argumentasjonen. Tale og tekst er forstått som en sosial praksis, og språk er betraktet like mye som en ressurs som en sosial føring. Derfor har Potter og Wetherell utviklet en spesiell interesse i den aktive komponenten i språklig handling, dvs. i teknikke-ne som aktøreteknikke-ne bruker for å underbygge bestemte versjoteknikke-ner av den sosiale verden. Flere plasser framhever de sin hovedsakelige interesse i en retorisk og argumentativ strukturering av tekst og tale (Se f.eks. Potter, 1997: 146; Potter & Wetherell, 1994: 48). Et fokus på en retorisk organisering gjør det mulig å synliggjøre hvordan ulike diskursive ressurser er brukt til å støtte en bestemt situasjonstolkning, eller til å underminere alternative tolkninger.
Til denne oppgaven byr Potter og Wetherells modell et rikt utvalg av analytiske teknikker.
Først og fremst gjelder dette en spesiell oppmerksomhet overfor variabiliteten i aktørenes redegjørelser (Potter & Wetherell, 1987: 122 ff). Variabiliteten i aktørenes diskursive
refe-mål, og at de inntar ulike subjektposisjoner. Det samme gjelder også et skifte i bruk av pro-nomen som for eksempel fra det individuelle jeg til det kollektive vi (Jørgensen & Phillips, 2002: 125). Også i dette tilfellet kan det tolkes på den måten at aktørene skifter sin diskur-sive referanseramme. Et annet eksempel på en analytisk teknikk til å undersøke aktørenes argumentasjon for en bestemt virkelighetsoppfatning, kan være å betrakte hvordan de konstruerer en faktisk versjon av kontingente forhold (Potter, 1996: 159 f; Potter & Wethe-rell, 1995: 83).
Disse eksemplene for analytiske teknikker viser at språk i diskurspsykologien er betraktet som et aktivt instrument brukt for å innta bestemte posisjoner i ulike diskursive referanse-rammer. Disse referanserammene er, ifølge Potter og Wetherell, best beskrevet ikke som diskurser men som fortolkningsrepertoar (”interpretative repertoires”). Når de går inn for å erstatte diskursbegrepet med et begrep om fortolkningsrepertoar, gjør de det med en dobbel hensikt. For det første vil de framheve at disse repertoarene er fleksible ressurser i talehand-lingene til daglig. For det andre vil de avgrense sitt begrep om fortolkningsrepertoar fra et poststrukturalistisk diskursbegrep med dets vekt på diskurser som strukturerende og be-grensende tankesystemer.
One of the advantages of considering these patterns of discourse as interpretative repertoires is that it suggests that there is an available choreography of interpretative moves <…> from which particular ones can be selected in a way that fits most effectively in the context. This emphasizes both the flexi-bility of ordinary language use and the way that interpretative resources provide a set of potentials for action.
(Potter & Wetherell, 1995: 92)
Med sin betoning av fortolkningsrepertoar som nøkkelbegrep har Potter og Wetherell i sin diskursanalytiske modell et tydelig fokus på den aktive og formende språkbruken. Språk er et verktøy for å skape et meningsfylt bilde av verden, og aktørene posisjonerer seg i den med sin retoriske argumentasjon. I deres imponerende undersøkelse om rasisme gir Potter og Wetherell en god del illustrative eksempler som gjør verdien av en analysestrategi basert på den retoriske forhandlingen mellom aktørene umiddelbart innlysende (Wetherell & Pot-ter, 1992).
Mindre innlysende er derimot etter mitt syn nødvendigheten av å erstatte det etablerte be-grepet om diskurs med et begrep om fortolkningsrepertoar. Den samme retoriske analyse-strategien for å beskrive diskursive referanserammer som fortolkningsrepertoar, kan
benyt-tes for å demonstrere hvordan aktører inntar forskjellige subjektposisjoner i bestemte dis-kurser slik Laclau og Mouffe beskriver dem i sin modell. Heller ikke når Potter og Wethe-rell kobler sitt begrep om fortolkningsrepertoar med et begrep om subjektposisjoner, er for-skjellen til de siste i mer tydelig poststrukturalistisk pregete modeller ikke uten videre syn-lig (Wetherell & Potter, 1992: 135, 214). Blant annet derfor har Potter og Wetherells skifte fra det etablerte diskursbegrepet til et begrep om fortolkningsrepertoar blitt kritisert som et forsøk på å markere terreng, heller enn en analytisk nødvendighet (Edley, 2001: 202).
Men uavhengig av den uklare grenseoppgangen mellom et poststrukturalistisk og et dis-kurspsykologisk diskursbegrep, byr altså Potter og Wetherells modell på et rikt utvalg av analytiske teknikker. Deres styrke ligger særlig i de analytiske mulighetene for å vise hvor-dan aktørene framsetter bestemte virkelighetstolkninger som sanne, og hvorhvor-dan de under-minerer alternative versjoner.
I likhet med det forrige underkapitlet er også min presentasjon av Potter og Wetherells dis-kurspsykologiske modell tenkt som en innledende framstilling. Etter hvert når jeg benytter meg av bestemte analytiske teknikker senere i teksten, introduserer jeg disse nærmere.