Jeg har i teorikapittelet gjort rede for hvordan språkliggjøring av erfaringer og refleksjoner preger kunnskap og kunnskapsformidling, og for hvordan språk objektiverer verden og gjør verden til en konkret realitet. Berger og Luckmann (2000) har vist at vi gjennom språket både oppfatter verden og produserer verden gjennom det vi omtaler og gir plass. Barthes har kalt
språk en betydningsproduserende praksis (Glomnes 2005). Fysioterapirapporten er med dette en meningsproduserende praksis.
La oss forsøke dette på et konkret eksempel. Informant 1 beskriver i rapporten et barn slik:
”Krabber som oftest ved forflytning. På glatt gulv blir det ofte ”harehopp” med symmetrisk bruk av armer og bein. Noe mer resiproke bevegelsesmønster på ujevnt underlag.” Satt inn i Berger og Luckmanns teori vil dette si at barnefysioterapeuten erfarer noe om hvordan barnet beveger seg over gulvet, gjennom språket oppfattes og begrepsfestes dette som å være forflytning og som å være krabbing, og måten barnet bevege seg på oppfattes og begrepsfestes som å endres i forhold til underlaget. Fysioterapeuten har gjennom sin språklige formidling produsert en verden der det har betydning hvordan barnet krabber, og der det har betydning hvilket underlag barnet krabber på. Produsere i denne sammenhengen er også å reprodusere. Gjennom reprodusering befestes et syn på verden. Reprodusering og befesting gir gjenkjennelse og trygghet.
I intervjuene produserer fysioterapeutene gjennom sin språklige formidling en verden der det har betydning hvordan barnet og foreldrene opplever undersøkelsessituasjonen. Alle fysioterapeutene er opptatt av å ivareta barn og foreldre på best mulig måte, og de knytter dette særlig til at barnet skal oppleve det som meningsfullt å være hos fysioterapeuten. De produserer også en verden der det er naturlig å tilpasse testprosedyrer til barnets alder, til barnets behov for å snakke om andre ting underveis og til fysioterapeutens ønske om å finne ut mer om barnet enn det den strikte testprotokollen egentlig tillater. Samtidig er dette også en tolkende verden der fysioterapeuten ser mange forhold ved barnet og barnets situasjon i sammenheng. Intervjuene formidler en fleksibel og tilpasningsdyktig verden som er situasjonell, men samtidig overskridende ved at informantene konstruerer mening til den aktuelle situasjonen ved å trekke fram andre situasjoner knyttet til det konkrete barnet, men også ved å henvise til situasjoner og erfaringer med andre barn.
I de skriftlige rapportene produseres en noe annen verden. Det er viktig å huske på at det er rapportenes verden som vanligvis formidles videre. I rapportene får ikke barnets og foreldrenes opplevelse av testsituasjonen språk. Fysioterapeutene har dermed formidlet at opplevelse og mening ikke har betydning, eller har mindre betydning enn noe annet. Med Berger og Luckmann kan man si at fysioterapeutene i sine rapporter har produsert en verden der opplevelse og mening ikke er relevant. På samme måte kommer tilpasning og tolking av testresultat i varierende grad språklig til syne i rapportene. Det som ikke står i rapporten blir ikke gitt realitet for leseren av rapporten, og kanskje heller ikke for den som skriver rapporten.
I rapportene produseres dermed en verden som er mer konkret, mindre tilpasset og mer
”reproduserbar”, og mer objektiv i betydningen ”fri for tolkninger” enn den verden som produseres gjennom intervjuene. Intervjuverdenen ser ut til å samsvare best med faktisk fysioterapipraksis.
Språk er hele tiden i utvikling. Nye ord og vendinger representerer nye måter å tenke på, og nye måter å organisere erfaring på. Vil vi få andre assosiasjoner om vi kaller objektive funn (som kan måles og reproduseres) for statiske funn, og bytte ut betegnelsen uspesifikke funn (om funn som kan variere og endres) med dynamiske funn?
Når fag skal formidles har fagpersoner ansvar for å velge ut ord som på best mulig måte får fram det vesentlige ved fysioterapi. Det krever bevissthet rundt de valgene vi gjør. Velger vi ord og vendinger for at de skal bli akseptert og forstått innenfor det dominerende paradigmet?
Velger vi ord og vendinger som foreldre skal forstå, eller velger vi ord og vendinger som best beskriver fysioterapikunnskap? I diskusjoner knyttet til fagformidling og rapportskriving har jeg ofte hørt argumenter som: ”Vi må skrive slik at legene forstår oss.” ”Vi må skrive så kort at rapporten blir lest.” ”Det er viktig at foreldrene skjønner hva jeg skriver.” Det siste er jeg ubetinget enig i, og det kan løses ved å gjøre slik informant 3 gjør: Snakke med foreldrene om rapporten før den sendes ut til andre og kutte ut unødvendig fagterminologi. De to første stiller jeg spørsmål ved. Jeg mener at vi skal skrive slik at legene skjønner at vi har kunnskaper som de ikke har, som er spesielle for fysioterapi og som de kanskje må anstrenge seg litt for å forstå. Kanskje legen til og med føler behov for å ta en telefon til fysioterapeuten for å diskutere forhold knyttet til pasienten. Vi skal også anstrenge oss for å skrive slik at vi blir lest. Helst skal vi bli lest fordi vi skriver tydelig og presist, gir faglig interessant og nødvendig kunnskap, og ikke fordi vi skriver kort og lettlest. Fysioterapeuter må ta ansvar for å gyldiggjøre egen kunnskap, ikke bare i praksissituasjoner sammen med pasienter og i intervjusituasjoner og samtaler, men også i skriftlig fagformidling. Slik kan alle rapportskrivende fysioterapeuter bidra til at fysioterapiprofesjonens spesielle kunnskaper og kompetanse bli mer adekvat vurdert, slik Kalman (1999) etterlyser.
Adekvat vurdering av fysioterapeuters spesielle kunnskaper og kompetanse vil bety en oppvurdering av fysioterapeutenes praksiskunnskaper. Oppvurdering av kunnskaper kan bidra til å legge til rette for større faglig trygghet. Dette er tema for neste kapittel.