De etiske retningslinjene gir ikke konkrete svar på problemstillinger og spørsmål som kan oppstå i museumsansattes eller arkeologers daglige arbeide. Deres oppgave er å forsøke å forene gapet mellom etiske ståsteder og den faglige og politiske realitet (Pearce 1990: 64).
De skal hjelpe forskere og forskermiljøene til å “…reflektere over sine etiske oppfatninger og holdninger, bli bevisst normkonflikter, og styrke evnen til å treffe velbegrunnede valg”
(NESH 1999). Forskning er en meget viktig del av vårt samfunn og bidrar langt på vei til å fremme og forme et samfunns kultur og mål. Den forskning som blir gjort kan hjelpe til å avklare verdier, holdninger, tradisjoner, og kulturelle og sosiale prosesser. Gjennom dette kan selvinnsikten og forståelsen av både eget og andres samfunn øke (NESH 1999: A.2.).
Nettopp på grunn av den store rolle forskningen spiller i et samfunn, er det viktig at det finnes etiske retningslinjer som kan veilede forskeren slik at vedkommende ikke begår handlinger som kan skade andre, eller misbruker situasjonen eller sin stilling.
Innholdet i de etiske retningslinjene varierer alt etter hvor i verden det aktuelle selskapet eller institusjonen hører hjemme og hvilke problemstillinger som er aktuelle der.
Australian Archaeological Association (AAA) sine etiske retningslinjer eksemplifiserer dette. I det australske samfunn har urbefolkningens rettigheter og situasjon i lengre tid vært et aktuelt tema. Dette gjenspeiles i retningslinjene. Her er forskernes forhold til urbefolkningen både i Australia og på de omkringliggende øyområder viet stor plass (AAA 1997). Bortsett fra visse regionale og nasjonale forskjeller legger de ulike retningslinjene stort sett vekt på de samme aspektene ved museumsdriften og den arkeologiske forskning.
Generelt sett kan en si at de fremlegger en rekke plikter og ansvar som omfatter tre hovedområder: ansvaret overfor offentligheten og publikum, ansvaret overfor kolleger, faget og profesjonen og til slutt ansvaret overfor materialet. Det vil si enten museets samlinger eller det arkeologiske materialet. Det er ikke vanntette skott mellom disse ansvarsområdene. Grensene mellom dem er flytende og de etiske prinsippene som gjelder innen et område vil også være viktig innenfor et annet. Det vil si at faktorer som faller inn under ansvar for materiale også kan være relevante for ansvaret overfor publikum. Likevel vil jeg behandle dem separat når jeg nå skal presentere hva retningslinjene inneholder.
Flere av de etiske prinsipper som nå vil bli omhandlet vil tas opp senere i oppgaven og ses nærmere på i sammenheng med oppgavens problemstillinger.
3.3.1. Ansvar overfor publikum
ICOMs artikkel 2.8. (ICOM 2001a) sier at “Museum displays and other facilities should be physically and intellectually accessible to the public…”. Med dette menes at publikum
skal, så langt det praktisk sett lar seg gjøre, ha tilgang til museets utstillinger, samlinger og arkiver, både på et fysisk og intellektuelt nivå. Et museum har en viss rolle som utdannelsesinstitusjon i samfunnet og det vektlegges derfor at all den forskning og kunnskap som kommuniseres til publikum, gjennom utstillinger og andre informasjonsmåter må være sannferdig, objektiv og riktig (ICOM 2001a: 2.7. og 2.9.).
Også de arkeologiske foreningene og selskapene legger vekt på at arkeologer har et ansvar for å formidle sine forskningsresultater til publikum. Dette skal skje på en måte som opprettholder den faglige integriteten. Samtidig må forskeren være bevisst på mulige politiske og sosiale implikasjoner av informasjonen som presenteres (AAA 1998: III.C.).
3.3.2. Ansvar overfor kolleger og profesjonen
Et aspekt som synes å være viktig i de etiske retningslinjene er det ansvar den enkelte forsker eller museumsarbeider har overfor sine kolleger og den profesjon han/hun er en del av. ICOM legger stor vekt på at ansatte på alle nivåer innenfor et museum, det være seg enten billettselgere, guider, konservator eller museumsdirektøren, skal opprettholde en oppførsel som er profesjonell og i tråd med den faglige integritet. Overfor kolleger skal en være lojal, ærlig og profesjonell og utad skal en ikke vise oppførsel som kan skade fagets omdømme på noen måte (ICOM 2001a: 5.1. og 7.1). Forskere skal i sitt arbeid respektere sine kolleger og deres verk. Det vil si at ved bruk av andres arbeid og forskningsresultater skal det gjøres klart hvor denne informasjonen er hentet. Videre skal den forskning en selv foretar gjøres tilgjengelig for andre. Forskere må ikke diskriminere kolleger og/eller sine underordnede, ei heller utnytte sin relasjon til dem på en faglig og/eller personlig uakseptabel måte (AIA 2000: III ; RPA 2001: II)
3.3.3. Ansvar overfor materialet
Det fysiske materialet er enormt viktig for museet, både som forsknings- og utstillingsinstitusjon. Dette gjelder både de eksisterende samlinger av gjenstander, men også utstillinger og arkiv. ICOMs artikkel 6.3. (ICOM 2001a) sier at “An essential ethical obligation of every member of the museum profession is to ensure the proper care and conservation of collections and individual items…”. Målet skal være at museets samlinger føres videre til fremtidens generasjoner i trygge og sikre omgivelser og i så god stand som
tidens kunnskap, metoder og ressurser tillater det. Implisitt betyr dette at individuelle objekters kulturelle og fysiske autentisitet og integritet må erkjennes og respekteres (Edson og Dean 1994: 67 ; ICOM 2001a : 6.3.) Videre er det viktig at alle gjenstander/objekter som finnes ved et museum dokumenteres og arkiveres og at et slikt arkiv kontinuerlig oppdateres. Dette gjelder også lån til og fra andre museer. Slike arkiv og registre vil være en del av materialet som må bevares. Også for de arkeologiske selskapene er langsiktig bevaring av det fysiske materialet viktig. SAA har satt opp en rekke etiske prinsipper for arkeologer. I deres første prinsipp fremsettes det at det arkeologiske kildematerialet, både i form av in situ material, lokaliteter, samlinger, rapporter og arkiv er uerstattelige ressurser (Lynott og Wylie 1995: 28). Arkeologers ansvar er å jobbe mot langsiktig beskyttelse og bevaring av disse ressursene. Det blir lagt vekt på at alt materiale må skaffes tilveie og samles på en vitenskapelig måte, og at ingen lover må brytes mens dette gjøres. Ulovlig kjøp og salg av objekter i tillegg til utgravning og plyndring av arkeologiske artefakter med intensjon om videre salg har vært et problem i lengre tid og denne måten å frembringe materiale er ikke akseptabelt (Chase et al. 1996 ; Fagan 1996 ; ICOM 2001a: 3.2. ; RPA:
2001: I.1.e. ; Wylie 1995). Videre sier flere retningslinjer at forskere må anerkjenne den betydning materialet har for nålevende folk og kulturer (AAA 1997 ; ICOM 2001a: 6.6.) Dette punktet gjelder i hovedsak, men ikke bare, situasjoner der urfolk er involvert. I forhold til arkeologisk materiale er det i størst utstrekning disse som kan hevde at et eventuelt materiale er av kulturell eller spirituell betydning for dem.
Kravet om at materialet skal konserveres og bevares på best mulig måte kan få følger for eventuell forskning. I flere av de etiske retningslinjene er det eksplisitt uttrykt at i visse tilfeller må ønsket om å bevare en gjenstand veie tyngre enn ønsket om å forske på det. I de forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, jus og humaniora (NESH), blir det i paragraf 24, som omhandler ødeleggelse og omforming av fortidsminner, fremholdt at
“Informasjonsverdien må avveies mot graden av ødeleggelse eller omforming av forskningsobjektene” (NESH 1999: C.24). Også American Anthropological Association (AAA) berører dette problemet i sine retningslinjer. Her sies det at forskere primært har etiske forpliktelser overfor de menneskene og det materialet de studerer. Disse pliktene kan veie tyngre enn målet om å tilegne seg ny kunnskap og kan i siste instans føre til beslutninger om ikke å fortsette undersøkelser. En av disse pliktene er den at man i et
langtidsperspektiv skal bevare arkeologiske, historiske og fossile materialer (AAA 1998:
III A).