En los er en stedkjent som følger en båt eller en person. Losen er den ubestridte leder på broen når båten skal navigere inn i og gjennom ukjent og ulendt farvann, og losen er en kartleser som ser til at skipet er på rett sted og til rett tid. Jeg syns denne betegnelsen passer
171
godt på den lærerrollen som jeg oftest så ute i klasserommene, og som samtlige lærere anvendte. Yrkesfaglæreren var ofte ”brohodet” i klasserommet, med fast plass på det usynlige podiet foran elevene. Alternativt tok noen av lærerne en stol og satte seg ved siden av kateteret, for eksempel når elevene hadde sine framlegginger. Kun en (vernepleier C) satte seg konsekvent bak i klassen ved elevframlegg, eller han fant seg en eller annen ledig pult. Los-læreren var en stedkjent person som fulgte eleven, den ubestridte lederen som kjente terrenget/pensumet, visste om alle de farlige skjærene og som trygt kunne lose elevene gjennom et for dem ukjent fagområde og uten at de gikk på et skjær eller i verste fall sank, dvs. strøk på eksamen. En los kunne få mange spørsmål, eksempelvis:
- Elev1: ”Du lærer, vet du hvor grensa er for barne- og voksenbillett på hurtigruta?”
- Elev2: ”Kan jeg spørre deg om noe? Når man henger seg, knekker man nakken med en gang da?”
Tilliten til los-lærerens allvitenhet var stor! Også læreren selv var seg sin kunnskap bevisst, om enn ikke som allviter, dog som en dyktig fagperson:
Sykepleier D: ”Jeg sier til elevene noen ganger at – jeg kan mitt fag. Og det er det jeg er her for. ”
Allmennlærer B: ”Jeg skal ha de gjennom skoleåret med best mulig ballast og på greiest mulig måte.”
Vernepleier C: ”Det gjelder å styre de gjennom [grunnkurset] uten at de faller fra eller mister motet, og at de gjør det best mulig. Så kan de på VK1 snu seg tilbake og se hvor mye de har lært.”
I min bruk av losing er elevene selv båtførere, men mangler kartet og trenger hjelp der farvannet er ukjent og vanskelig. I ettertankens lys er det naturlig også her å dra inn og eksemplifisere med en undervisningsøkt jeg selv hadde rundt temaet ”Lek i skolen”. Jeg hadde brukt mye tid på forberedelsene, både fordi jeg syntes temaet var morsomt og fordi jeg faglig gjerne ville gjøre et godt inntrykk både på læreren og elevene. Innledningsvis spurte jeg hva elevene hadde lekt på skolen når de selv var i småskolealderen, og jeg hadde inntrykk av at elevene ivrig svarte og var med. Videre gjennomgikk jeg tre komprimerte overhead-ark med den noe slagordpregende, men etter min mening fengende overskriften,
”Lekende læring og lærende lek”. Elevene skrev og lyttet, jeg hadde valgt å ikke dele ut kopier av teksten. Jeg hadde forelest i emnet ved mange tidligere anledninger og på forskjellig nivå, og kjente slik stoffet godt, så noe manus behøvde jeg ikke, noe jeg for øvrig var vel fornøyd med.
172
De to timene var også tidsmessig nøye planlagt, og etter gjennomgangen ledet jeg elevene inn i og gjennom en etter min vurdering passe lang samtale omkring rollelek kontra regel- og konstruksjonslek. Jeg krydret samtalen med egenopplevde eksempler og fikk elevene til å bidra med sine. Avslutningsvis leste jeg noen få sider fra en av Astrid Lindgrens bøker fra Bakkebygrenda, i det utvalgte kapitlet som skulle illustrere rollelek, lekte Lisa og Anna at de var prinsesser som skulle kysse en forhekset frosk. Med analytiske briller og i ettertid innser jeg at dette nok kan karakteriseres som en klassisk undervisningstime i tradisjonell regi og hvor formidlingen sto i høysetet. Med meg som losen på broen, ledet jeg mine elever gjennom et for meg faglig velkjent og velutprøvd farvann. Man kan stille seg spørsmålet – i hvor stor grad trenes elevene i selvstendig arbeid og kunnskapstilegnelse?
Når lærere [i lærerutdanningen] i så stor grad tar ansvar for studentenes læring, gjennom sin undervisning, kan det bli lite ansvar igjen hos studentene til hverdags. Det holder som regel at studentene møter fram til undervisningen og deltar i de aktiviteter læreren legger opp til. Utover det gir lærerne studentene ansvar for å forberede seg til kunnskapskontroll gjennom prøver og eksamener (Kvalbein 1999:243).
Også allmennlærerinformant C kunne bekrefte dette: ”Lærerrolla på høgskolen ligna grunnskolen sin. De [høgskolelærerne] ”forsto” oss veldig.” En annen av lærerne hadde i sin utdanning blitt kjent med los-læreren i den andre enden av skalaen:
Sykepleier A: ”I utdanninga mi var det en del storforelesninger, jeg mener, med mange tilstede. Det var opptil 100 studenter og en foreleser der nede, foran, ved ei diger tavle. Den fysiske avsanden var 20-30 meter og det var tungt stoff og kommunikasjonen student/foreleser var lik null. Det var enveiskommunikasjon, et forsøk på å påvirke. Fagstoffet blei servert mekanisk uten noen tilbakemelding fra salen om det var forstått eller mottatt. Foreleseren formidla et sterkt fagsentrert budskap uten å koble faget til det virkelige livet.”
Men paradoksalt nok, selv om yrkesfaglærerne selv hadde møtt ytterliggående varianter av losen, og ikke alltid hatt bare positive opplevelser i denne undervisningsformen, utøvde samtlige av mine informanter i stor grad los-lærerrollen. Særlig innenfor undervisningsformen ”med kritt og kateter” var dette den dominerende lærerrollen.
Samtidig er det her viktig å påpeke at los-læreren ikke entydig var den autoritære og allvitende personen, og at losen står fjernt fra den skrekkinngytende lærerfigurensom lille Maris møtte i Kiellands ”Gift”. Formidlingspreget undervisning har også sine sterke sider, og er rasjonell og effektiv når nytt lærestoff skal legges fram for større elevgrupper.
173