Nedbrytingsprosessen av en kropp tar til med en gang all sirkulasjon av blod og oksygen opphører. Dersom kroppen blir plassert i godt drenert jord, vil det ta omtrent ti år før prosessen er fullført og en voksen kropp er blitt til et skjelett (Hansen et al. 1991: 49). I visse tilfeller og under spesielle forhold, kan imidlertid denne nedbrytingsprosessen stanses. Noen myrer innehar egenskaper som fører til at organisk materiale som befinner seg i dem verken brytes ned eller ødelegges. Myrer kan grovt deles inn i tre ulike kategorier; høymyrer som er sure, lavmyrer som er kalkholdige, og en overgangsform mellom disse (Fischer 1979: 8). Det er det våte, kalkfattige og sure miljøet i høymyrene som gjør at kropper som ligger i disse over lengre tid blir godt bevarte. Disse myrene har en artsfattig flora og består hovedsakelig av mosetypen Sphagnum. Denne mosetypen består av blader hvor kun en liten del kan utføre fotosyntese. Resten av planten er døde celler med en spesielt god evne til å suge opp vann. På grunn av dette er slike myrer alltid våte. I myrer der Sphagnum er hovedbestanddelen, finnes Sphagnan, et polysakkarid som er et langt molekyl av monosakkarider, eller hydrokarbon. Sphagnan er ustabilt og reagerer med stoffer som ammoniakk og aminosyrer (Painter 1995: 91). Dette resulterer i humussyrer og dermed et surt miljø som hindrer det organiske materialet i å råtne.
Humussyrene garver den dødes hud slik at den blir mørk brun og har en tekstur som mykt, semsket lær. Sphagnan bidrar også med en annen faktor til bevaringen av menneskekropper i myrvann; den reagerer med fordøyelsesenzymer fra forråtnelsesbakerier som finnes i høyere sjikt i myren. Disse mister da sin effektivitet og evne til å bryte ned kroppen lengre nede i myrlagene. Myren må også være oksygenfattig, slik at åtselsbakteriene som er aerobe ikke kan bryte ned kroppen (Andersen og Geertinger 1984: 117 ; Painter 1995: 91-95). Uten det sure miljøet i myren ville ikke kroppene bli bevart. Imidlertid er det ikke bare den kjemiske sammensetningen av myrvannet som bidrar til bevaringen. Kroppen må legges ned i myren umiddelbart etter at døden inntreffer og den må fullstendig dekkes av myrvannet. Videre må temperaturen i myrvannet være
lavt. Dersom temperaturen er høy, vil nedbrytingsprosessen gå raskt. Mange av de bakteriene som virker nedbrytende på celler og vev blir ineffektive ved 4 °C og lavere (Hansen et al. 1991:
49). Derfor er det mest trolig at de moselikene som blir funnet ble plassert i myren mens temperaturen både i luften og i myrvannet har vært lav. Andre faktorer som kan bidra til høy temperatur og økt grad av nedbrytning er den mengde kroppsfett den avdøde har. Et tykt fettlag vil gi isolasjon og holde lenger på den naturlige kroppsvarmen. Dette vil gi gode vekstforhold for åtselsbakterier som finnes naturlig i kroppen. Hvorvidt den døde er påkledd eller ikke vil også påvirke temperaturen (Hansen et al. 1991: 51).
De kroppene som er best bevart har ofte både hud, hår og negler intakte. Selv om det ytre hudlaget, epidermis vanligvis er borte, kan likevel detaljer i huden som porer, fingeravtrykk og små, fine rynker være synlige. Et karakteristisk trekk ved noen moselik er at skjelettet er blitt mykt og i visse tilfeller kan det være helt borte så bare huden og de indre organene er igjen. Dette skjer dersom kalkinnholdet i myren er lavt. Beinsubstansen
Figur 1: Borremosekvinnen er eksempel på et moselik med hud og indre organer bevart (Glob 1965: 79).
brytes da ned, dekalsifiseres uten hud og indre deler bevart
(Turner og Briggs 1986: 152). Dersom myren er en lavmyr og inneholder oksygen og kalk kan det dannes adipocere, eller likvoks, på kroppen. Dette er en prosess der underhudsfettet gjennom hydrolyse blir omdannet til et vokslignende, hvitt stoff. Det er de deler av kroppen der fettprosenten er relativ høy som lettest omdannes til likvoks. Lår og bryst er spesielt utsatt (Polson 1965: 18). Den kjemiske sammensetningen kan også variere på et meget lokalt plan, innen den enkelte myr. De to kroppene som i 1952 ble funnet i Domlandsmoor i Windeby, Schleswig-Holstein, er eksempel på dette. Levningene etter en jente ble funnet fem meter fra levningene av en mann. Pikens kropp var godt bevart med både bløtdeler og skjelett intakt. Mannens skjelett derimot, var borte så kun huden var
Figur 2: Ascbroeken-mannen fra Bourtangermoor i
Nederland er eksempel på moselik bestående kun av skjelettet (Sanden 1996: 79).
tilbake. Dersom den kjemiske sammensetningen i en myr er sterkt variererende, kan også bevaringsgraden på forskjellige deler av én og samme kropp påvirkes (se figur 3).
Tollundmannens kropp viser dette tydelig. Hans hode og føtter er usedvanlig godt bevart, mens resten av kroppen er i betraktelig dårligere stand. Av armene var nesten bare skjelettet igjen da kroppen ble funnet (Sanden 1996: 16). Dette kan også være grunnen til at man i visse tilfeller kun finner enkeltstående kroppsdeler, som hender og føtter.