Kuvars Kristal Mikroterazi (QCM)

Jeg har allerede antydet at mitt varslingssystem for pasientbevegelsene ikke i alle tilfeller var like pålitelig. For å holde oversikt med de 15 pasientkarrierene hadde jeg notert meg en del data f.eks. i forbindelse med pasientens overgang fra et linjenivå til et annet, eller andre rammedata slik som møtedato og dagsorden for ansvarsgruppe-, samarbeids- eller behand-lingsmøter, eller andre tiltak. I slike tilfeller har jeg som regel også skrevet et kort notat om planlagte tiltak e.l. som grunnlag for det neste intervjuet.³¹ Disse data har jeg fulgt opp i intervjuene med målrettede spørsmål i tilfeller der mine intervjupartnere ikke hadde gått inn på planlagte tiltak på egen hånd.

Intervjuene foregikk som regel noen uker etter en innleggelse eller utskrivelse slik at det var lett for mine respondenter å glemme detaljer i en travel og belastende arbeidshverdag.

At jeg som intervjuer holdt oversikten over detaljene rundt pasientens oppfølging og be-handlingstilbud, har i noen tilfeller tilført et uventet moment til posisjonsfordelingen mel-lom intervjuer og intervjuet på den måten at jeg ved noen anledninger endte i en utilsiktet posisjon som kontrollør. Dette ble spesielt tydelig i situasjoner der jeg ba om en utdypende forklaring for hvorfor et planlagt tiltak ikke ble satt ut i livet.

Jeg vil gi to eksempler fra mitt intervjumateriale, der en slik kontrollør-effekt på helt for-skjellig måte har påvirket undersøkelsen. Det første eksemplet er hentet fra et intervju med en respondent ansatt i den kommunale førstelinjetjenesten. Samtalen dreier seg om en pasi-ent som i flere år har benyttet seg av såkalte abonnempasi-entsavtaler ved døgnavdelingen på et DPS. Dette er en ordning der pasienten selv ved behov kan ta kontakt med avdelingen og be om et opphold uten å gå omveien via fastlegen eller andre. Denne ordningen ble på et generelt grunnlag avviklet på DPSet kort tid før intervjuet. Som et unntak fra den nye rege-len var det imidlertid avtalt mellom partene å opprettholde ordningen for denne pasienten.³²

31 Disse registreringsskjemata har jeg senere brukt som en egen datakilde.

1. I: <Intervjupartner i andrelinje> fortalte meg at de faste innleggelsene som 1 hadde tidligere, de skal de slutte med?

2. R: Ja, det stemmer.

3. I: Har dere fått beskjed om det?

4. R: Ja, det leste jeg faktisk akkurat her om dagen. Jeg fikk det i går eller forleden dag. Jeg fikk en sånn utskrivningsrapport og der – det visste ikke jeg, det var faktisk nytt for meg. Men der stod det at de hadde tenkt å droppe de faste innleggelser - men heller via søknad. Jeg er ikke helt enig med dem i det. Så, det har jeg faktisk tenkt ved høvet å ta opp med dem. Fordi, det vi har sett - det er at 1 er <…> så avhengig av forutsigbarhet. At, for 1 så har det fungert utrolig bra det der. Og egentlig så har de jo sluttet der borte med faste innleggelser, men de gjorde et unn-tak for 1 nettopp fordi at alle så at 1 hadde så godt utbytte av det der. <…> Sånn at jeg vet ikke om jeg er helt enig i det. Så, jeg har tenkt at når jeg, ved høvelig anledning så har jeg tenkt å prøve å si noe om det.

5. I: Er det ikke sånt som du tar opp på ansvarsgruppemøtene? <…> Altså, jeg hadde forventet at en sånn avgjørelse, nettopp fordi – i det første intervjuet som vi hadde, da har du sagt: Det er net-topp det som er spesielt med 1 at alle så at 1 har behov for kontinuerlige innleggelser og derfor har de gjort et unntak. <…> Og nå får du det bare i brevform?

6. R: Ja. Jeg likte ikke det. Det synes jeg – det der burde vært tatt opp i et ansvarsgruppemøte. Det der har de egentlig bare bestemt der borte nå på den siste innleggelsen hans uten å ta oss med på råd. Og det synes ikke jeg var helt bra. Så, det har jeg, jeg har lyst til å ta det opp med dem. At jeg synes, det der kunne vi snakke om på et ansvarsgruppemøte før det ble bestemt. <…> de burde ikke bare gjøre det uten videre. Vi burde diskutert det i lag, vi som er i ansvarsgruppen.

Jeg synes det hadde vært en bedre framgangsmåte. Og det har jeg tenkt å gi tilbakemelding til de og.

7. I: Mhm. Tar du det opp på det neste ansvarsgruppemøte eller tar du en telefon?

8. R: Jeg tror at jeg blir å ta en telefon før. For jeg synes det blir for lenge å vente til det neste an-svarsgruppemøtet. For jeg lurer – jeg har vurdert – jeg har ikke hatt tid for jeg var på kurs i går og sånn men, jeg hadde faktisk tenkt at jeg skulle ta en telefon bort og så snakke med dem om det.

Sykepleier med videreutdanning i psykisk helsearbeid, første linje

Respondenten hadde tatt til etterretning at andrelinjetjenesten ville avvikle abonnementsav-talene uten å ta nærmere stilling til saken. I § 4 gjentar hun "jeg er ikke helt enig i det" og vil "ved høvelig anledning" si noe om det. Fra denne ubestemte, nærmest mitigerende for-muleringen forandrer respondentens holdning seg gjennom min intervensjon i § 5: "Og nå får du det bare i brevform" til et ganske bastant "Jeg likte ikke det <…> og det har jeg tenkt å gi tilbakemelding til de" i § 6. I mitt utdypende spørsmål om hvordan denne tilba-kemeldingen skal gis, formulerer jeg i § 7 to alternativer: på et ansvarsgruppemøte eller via telefon. Det er tydelig at respondenten ikke hadde tenkt gjennom det før det kom opp i in-tervjuet. Den endelige avgjørelsen treffer respondenten i § 8 mens hun resonnerer.

I dette eksemplet reagerte min intervjupartner positivt på min intervensjon og brukte inter-vjuet som et reflekterende instrument for sitt eget arbeid. Respondenten tok det som en vel-kommen anledning for å handle i samsvar med det hun selv egentlig anså som påkrevd, men som hadde gått under i en travel arbeidshverdag. Både dette og senere intervju

fortsat-te i en liknende dialogisk form og med åpne og forfortsat-tellende svar på mine spørsmål. I det på-følgende intervjuet gjorde min intervjupartner meg også på eget initiativ oppmerksom på utfallet av forespørselen.

Min måte å holde oversikt over planlagte tiltak har imidlertid også utløst andre reaksjoner;

noe det følgende eksemplet med en respondent fra tredjelinjetjenesten gir et inntrykk av. I dette tilfellet hadde respondenten i et intervju to måneder tidligere nevnt at det i umiddelbar framtid skulle etableres ei ansvarsgruppe, og at det samtidig skulle utarbeides en individuell plan for pasienten:

1. I: Det finnes fortsatt ikke noen ansvarsgruppe rundt 15, sant?

2. R: Eh, vi er ikke kommet så langt. Det er i gang.

3. I: Hvem er det som organiserer det? Er det <intervjupartner i førstelinje>?

4. R: Ja, altså, vi skal dra til <kommune> .. for å jobbe med den individuelle planen i lag med <inter-vjupartner i førstelinje>. <…> Det er nå det som vi har tenkt. Og da tenker vi også kanskje at i den forbindelsen at vi samarbeider om å få innkalt til et ansvarsgruppemøte. Men vi tenker at det kanskje er <intervjupartner i førstelinje> som gjør det.

5. I: Er det planlagt et tidspunkt?

6. R: Nei. Vi er ikke kommet så langt enda men, vi jobber med saken. Vi er begynt på den individuel-le planen her. <…> Og vi ønsker å fortsette med den i lag med <intervjupartner i førstelinje>.

Omsorgsarbeider med videreutdanning i psykisk helsearbeid, akuttpost, tredje linje.

Planene om å etablere den i et tidligere intervju annonserte ansvarsgruppen er tydeligvis vage. Istedenfor å svare på spørsmålet etter utfallet av dette tiltaket, fokuserer respondenten i § 4 på det andre aspektet i planleggingen – den påbegynte individuelle planen. I motset-ning til det forgående intervjuet, der respondenten presenterte både etableringen av ei an-svarsgruppe og utarbeidelsen av et utkast for en individuell plan som oppgave for tredjelin-jetjenesten, formulerer hun det nå som en oppgave for den kommunale samarbeidspartne-ren: "Men vi tenker at det kanskje er <intervjupartner i første linjetjenesten> som gjør det".

Mitt utdypende spørsmål i § 5 i forhold til ansvarsgruppen: "Er det planlagt et tidspunkt?"

blir i § 6 igjen besvart med en henvisning til de foreløpige overveielsene for en individuell plan.

Respondenten tolket her mitt spørsmål i forhold til planlagte tiltak tydeligvis som en kritikk og inntok en defensiv holdning. Istedenfor å bruke mine spørsmål som mulighet for en kri-tisk gjennomgang av det egne arbeidet, av planlagte tiltak eller av sitt samarbeidsforhold til andre instanser slik det var tilfellet i det første eksemplet, svarte hun i intervjuets videre

for-vjuene var mitt inntrykk at denne respondenten var svært opptatt av å ordlegge seg ”riktig”

i den forstand at vedkommende prøvde å rettferdiggjøre sitt eget ståsted etter beste evne.

Nå vil jeg ikke overvurdere disse to eksemplene. Likevel er det tydelig at min måte å holde oversikt over pasientens bevegelser og samarbeidet rundt vedkommende, i noen tilfeller har påvirket mitt forhold til intervjupartnerne og derfor også svarene jeg har fått.

I de tilfellene der jeg påpekte en diskrepans mellom planlagte tiltak og det som i praksis var gjennomført, er mitt generelle inntrykk at en del av mine respondenter har reagert med mindre åpne og fortellende svar. Dette er neppe overraskende, og derfor advares det i me-todelitteraturen ofte mot bedømmende spørsmål og kommentarer.³³ Samtidig var nettopp diskrepansen mellom planlegging og gjennomføring av tiltak sentral for analysen av sam-arbeidet, og derfor vanskelig å unngå.