İlgili Araştırmalar

Forebyggende og helsefremmende arbeid handler om å fremme folks helse og livskvalitet og om å redusere risiko for sykdom og skade. Å fremme folks helse og bidra til at helsen blir en positiv ressurs i hverdagslivet er viktige aspekter med arbeidet med forebyggende og helse-fremmende tiltak (Mæland, 2016, s. 15). Ifølge Mæland (2016, s. 27) har begrepet helse flere ulike oppfatninger. Verdens helseorganisasjon slo fast i 1948 at helse er «mer enn fravær av sykdom og svakhet». Helse ble definert som «fullstendig fysisk, mentalt og sosialt

velbefinnende». Denne måten å definere helse på har blitt kritisert for å være idealistisk og uoppnåelig, og Verdens helseorganisasjon kom derfor med en mer avdempet definisjon, der helse beskrives som «evnen til å kunne leve et økonomisk og sosialt produktivt liv». Mæland (2016, s. 26) viser til den norske lege Peter F. Hjorts definisjon av helse som «helse er å ha overskudd i forhold til hverdagens krav». Kort oppsummert handler disse tre oppfatningene av helse om: helse som fravær av sykdom, helse som ressurs og helse som velbefinnende.

Helsedirektoratet definerer forebygging slik:

«Begrepet forebygging anvendes på den ene siden om innsatser og tiltak der formålet er å hindre eller begrense skade, sykdom eller problemer (det sykdomsforebyggende perspektivet). Forebygging betegner på den annen side innsatser, tiltak og prosesser som gjør folk i stand til å bedre og bevare sin helse (det helsefremmende

perspektivet)» (Helsedirektoratet, 2013).

Forebyggende arbeid har tidligere vært opptatt av sykdomsforebyggende arbeid, der fokuset har vært på å fjerne eller redusere risikofaktorer for sykdom, skade og død (Mæland, 2016, s.

76). Den senere tid har skillet mellom forebyggende og helsefremmende arbeid blitt mindre og komplementerer hverandre i større grad. Sykdomsforebyggende arbeid deles gjerne inn i primær sykdomsforebygging (forhindre eller utsette sykdom hos friske mennesker), sekundær sykdomsforebygging (hindre at en sykdom kommer tilbake eller utvikler seg videre og tertiær sykdomsforebygging (minske de følgende sykdommen får for funksjon og livskvalitet) (Mæland, 2016, s. 16).

Mæland (2016, s. 15) skriver at målsettingene for helsefremmende arbeid innebærer å legge til rette for best mulig helseutvikling, å styrke befolkningens motstandskraft mot livstruende forhold, å stimulere folks evner til fleksibel fungering, mestring og kontroll og til slutt skal arbeidet bidra til at folks livskvalitet kan bli best mulig. Denne måten å arbeide på tar ikke utgangspunkt i sykdom og risikofaktorer, men de faktorer som styrker og støtter opp under ressursene for god helse, både sosialt og også den enkeltes muligheter for økt kontroll og makt over forhold som virker inn på eget liv og helse (Mæland, 2016, s. 17).

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer helsefremmende arbeid som:

«En prosess som gjør det mulig for mennesker å øke kontrollen over og forbedre helsen deres. For å nå en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære, må en person eller gruppe kunne identifisere og realisere ambisjoner, tilfredsstille behov og endre eller takle miljøet. Helse blir derfor sett på som en ressurs for hverdagen, ikke målet for å leve. Helse er et positivt begrep som vektlegger sosiale og personlige

ressurser, samt fysisk kapasitet. Derfor er helsefremmende ikke bare helsesektorens ansvar, men går utover sunne livsstiler til velvære»

(World Health Organization, 1986).

Grunnlaget for helsefremmende arbeid dannes av tre strategier basert på Ottawa- Charter (World Health Organization, 1986). Den første strategien handler om beslutninger som har med leveforhold i samfunnet å gjøre. Slike helsefremmende tiltak har som mål å gjøre leveforhold gunstige gjennom å fremme helse. Den andre strategien legger vekt på likeverd i helse, der målet er å redusere forskjeller i helsestatus og sikre like muligheter og ressurser for alle mennesker. Ved å styrke menneskers mulighet til å få tilgang til informasjon, ha et støttende miljø, livsferdigheter og muligheter til å ta sunne valg. Dette er elementer som er med på å gi mennesker kontroll over valg når det kommer til egen helse. Den tredje strategien krever samordnet handling fra flere parter. Regjerning, helsesektoren, private aktører,

frivillige organisasjoner, enkeltpersoner og samfunn har alle et stort ansvar for å være med på å fremme god helse (World Health Organization, 1986).

Livet utsetter mennesket for mange store påkjenninger og dette kan vi ikke unngå.

Forebyggende og helsefremmende arbeid kan ikke utlukkende fokusere på

sykdomsfremkallende faktorer (patagonese), men må også arbeide for å styrke helsen og dermed motstandskraften mot de negative faktorer (salutogenese). Helse beror på noen medfødte egenskaper, men mest på hvilke omstendigheter mennesker lever sitt liv under (Antonovsky, 1996; Mæland, 2016, s. 78). Sosiologen Aron Antonovsky (1923-1994) hevdet at en viktig salutogen faktor er evnen til å oppleve verden som rimelig forutsigbar,

sammenhengende og meningsfull («sense of coherense») Begrepet «sense of coherence» kan oversettes til begreper som trygg identitet, opplevelse av kontroll og optimisme (Antonovsky, 1996; Mæland, 2016, s. 78). Antonovsky (1996) sin teori «sense of coherence» (SOC), handler om at alle har en mestringsevne. Teorien legger vekt på menneskets evne til å mestre stress og utfordringer på en måte at helse fremmes. Sentrale elementer i teorien er tre

begreper; forståelig, håndterbar og mening. For at en situasjon eller erfaring skal være ha en helsefremmende tilnærming, må den ha en eller flere av disse komponentene. For å forstå en situasjon eller erfaring må det være en kognitiv kapasitet tiltede og for å håndtere situasjonen må en kjenne igjen situasjonen. Den tredje komponenten handler om å skape mening, der gjenkjennelsen av en følelse eller en opplevelse av at situasjonen er gjenkjennbar, men også om opplevelsen er god eller dårlig. Daglivet kan være stressende, men dette er ikke

nødvendigvis farlig eller skadende. Stress kan være med på å fremme mestring hos den enkelte ved at den åpner opp for ny læring og mening i en endret livssituasjon.