Biyokimyasal ve Fizyolojik Testler

En stor del empiriske undersøkelser som tar sitt metodologiske utgangspunkt i fortolkende tradisjoner, bygger sitt empiriske inntak på intervju. Når utdrag fra disse intervju presente-res, skjer det ofte i en form som tilsier at disse intervjudata representerer ”fakta”; represen-tasjoner altså om hvordan ting ”virkelig” er. For kvantitative undersøkelser er dette i tråd med det valgte epistemologiske utgangspunktet. Når også kvalitative analyser gir inntrykk av det samme, er det langt mer problematisk.

Den underliggende logikken for en slik forståelse bygger på en kommunikasjonsmodell der en person koder et bestemt meningsinnhold i språklige tegn og overfører det til en annen, som på sin side dekoder det samme meningsinnholdet uten tap fordi vedkommende rår over de samme språklige ressursene. Denne enkle kommunikative overføringsmodellen er kriti-sert for eksempel med utgangspunkt i diskursanalytisk tenkning (Taylor, 2001: 6).

Dette neo-positivistiske idealet for en overføring av mening forsøkes operasjonalisert gjen-nom bestemte handlingsanvisninger for intervjueren. Den skal opptre og spørre på bestemte måter, skal stille korte og mest mulig entydige spørsmål, og holde sine egne holdninger – i det hele tatt sin egen personlighet – mest mulig i bakgrunnen (Friedrichs, 1985: 207 ff; Hel-levik, 1991: 125 ff). Alt dette i håp om å få intervjupartnernes svar i form av objektiverte

”fakta”, som i ettertid kan analyseres via en bestemt kodingslogikk med entydige og helst ikke overlappende kategorier.

Med denne forståelsen framstår intervjuet som et sted for datainnsamling – en metode for å få tak i kompetente respondenters holdning til bestemte emner, som på sin side er definert gjennom forskningsspørsmålet. Mot denne metodiske forståelsen av kvalitative intervju til

(samfunnsvitenskaplige) forskningsformål har det blitt rettet omfattende og velbegrunnet kritikk (Alvesson, 2003; Kvale, 1996; Silverman, 2000; Taylor, 2001).

Denne kritikken har et epistemologisk perspektiv til felles. Den betrakter intervjusituasjo-nen som et sted for meningsproduksjon istedenfor overføring av fakta. Intervjusituasjointervjusituasjo-nen betraktes med andre ord som et sted for dataproduksjonistedenfor datainnsamling. Isteden-for å holde intervjuerens ”Isteden-forstyrrende” innflytelse på et minimum – noe som på bakgrunn av denne kritikken uavhengig av hvor strukturert intervjuene gjennomføres, framstår som både umulig og uønsket – betraktes den interaksjonistiske dynamikken mellom intervjudel-takerne som en mulighet for en bedre forståelse av intervjuets tematiske fokus.

Den mest praktiserte formen for intervju i samfunnsvitenskapelig, empirisk basert forsk-ning er antakeligvis semistrukturerte intervju som orienterer seg ved mer eller mindre ut-formulerte spørsmål arrangert i en likeså mer eller mindre detaljert intervjuguide. Intervju-guiden betraktes som utgangspunkt og ramme for samtalen, men ikke som en ugjennom-trengelig begrensning for hva som kan spørres om eller sies. Heller ikke er den statisk på den måten at den brukes likt for alle samtalepartnerne og for alle samtaler (Kvale, 1996:

129 ff). Det er åpenbart at for eksempel pasientkarrierene i min undersøkelse nødvendigvis måtte utvikle seg i forskjellige retninger, og at dermed også spørsmålene om samarbeidet rundt pasientene måtte variere fra intervju til intervju alt etter hvordan samarbeidsforholdet og mine tematiske og begrepslige interesser har utviklet seg.

Intervjusituasjonen betraktes altså som konstruksjonssted for mening. Fra denne forståelsen avledes imidlertid avvikende metodologiske implikasjoner i forskjellige fortolkende forsk-ningstradisjoner.

I kvalitative undersøkelser med en metodologisk forankring i en mer klassisk fenomenolo-gisk tradisjon, tas det høyde for interaksjonen mellom intervjueren og den intervjuete. Den erkjennelsesteoretiske interessen retter seg imidlertid ikke mot den interaksjonistiske kom-ponenten og resultatet av en felles produksjon av mening, men mot den underliggende me-ningssammenheng respondenten gjør rede for.

Steinar Kvale har med utgangspunkt i en poststrukturalistisk posisjon kalt dette skillet mel-lom en objektiv verden og de subjektive fortolkningene, ”den dobbelte verdens illusjon”

(1996: 41, 52 f). Intervjuet blir i dette tilfellet betraktet som et redskap for å kartlegge

res-pondentenes fortolkninger, som så skal brukes til en ekstrapolasjon av et objektivt menings-innhold; dvs. en dypere, underliggende meningsstruktur. Den interaksjonistiske komponen-ten forsøkes om ikke fjernet, så i det minste så langt som mulig svekket gjennom en utstrakt redegjørelse for forskerens egne utgangsforutsetninger, i håp om å finne fram til det essen-sielle: respondentens ”egentlige” mening i sin rene form, mest mulig uforstyrret av forske-rens egne teoribelastete vurderingspremisser (Smith, 1995: 12, 25). Selv om denne forståel-sen av intervju i fenomenologisk inspirerte forskningsprosjekt som regel blir håndtert langt mer moderat enn idealet legger opp til, er forsøket på å fjerne forskerens innflytelse etter mitt syn i utgangspunktet et relativt fåfengt foretak. Jeg betrakter målet om å få tak i en be-stemt meningsverden – i dette tilfellet respondentenes – gjennom en slags ”katarsisk pro-sess” for egne meningsbærende vurderingspremisser, som et i beste fall ufullstendig og dermed relativistisk foretak.³⁵ I verste tilfelle ender et slikt forsøk med langtrukne, og i for-hold til forskningsspørsmålene lite overbevisende redegjørelser for forskerens egen person, og spekulasjoner om implikasjonene disse personlighetstrekkene tilsynelatende har for forskningsresultatet (Miller & Glassner, 1997: 103). Samtidig undervurderer en slik hold-ning den analytiske verdien av intervjusituasjonens uunngåelige dialogiske komponent.

Denne forestillingen om universelle meningsinnhold var i utgangspunktet formulert ut fra en kritikk mot et neo-positivistisk ideal. Den har på sin side blitt kritisert både ut fra et inte-raksjonistisk og et poststrukturalistisk perspektiv. Her erstattes ideen om et universalistisk underliggende meningsinnhold av et meningsbegrep som på den ene siden er lokalt og sosi-alt konstruert, og på den andre språklig basert og formidlet. Intervju betraktes på lik linje med andre måter å generere data ikke som et verktøy for å nå fram til objektivitet i en hvil-ken som helst forstand, verhvil-ken på begrepsnivå eller i form av universelle kategorier, etiske holdinger eller meningsinnhold. Intervju betraktes først og fremst som arena for en narrativ og kontekstuell produksjon av språk (og dermed tekst), der både intervjuer og den intervju-ete bidrar. Dette formulerer for eksempel David Silverman på følgende måte.

35 Dette berører også det avgjørende epistemologiske skillet mellom sosialkonstruktivistiske diskursanalyser og hermeneutisk inspirert fortolkende forskning. Mens målet i den sistnevnte tradisjonen er å komme fram til en rekonstruksjon av tekstens opprinnelige, ”egentlige” meningsinnhold gjennom et stadig perspektivskifte mel-lom del og helhet, er tolkning i diskursanalyser med et sosialkonstruktivistisk utgangspunkt alltid et perspek-tivisk foretak. Et skifte mellom detalj og kontekst er en metodisk teknikk til en analytisk begrunnet

produk-<T>he assembly of narratives in interviews (or conversations) is always a two-way process. Therefore, we must treat the interviewers questions not as (possibly distorted) gateways to the authentic account but as part of the process through which a narrative is collectively assembled.

(Silverman, 2000: 35)

Stringente krav til en gjennomføring av intervju slik de er fremtredende i neo-positivistisk forankret forskning, er med forståelsen i sitatet like uvesentlig som den fenomenologisk inspirerte jakten på universelle (eller i det minste autentiske) meningsinnhold. Istedet er det analytiske fokus rettet mot selve situasjonen og forhandlingene mellom intervjuer og inter-vjuet om interinter-vjuets tematiske innhold.

Letting go the presumption that (good) interviews give us some kind of privileged insight into what people really think, believe or do is the first step to seeing interview data as the production of situated 'accountings-for' whatever is the topic the interviewer presents.

(Baker, 1997: 137)

Istedenfor å betrakte tekstene fra de semistrukturerte intervju jeg har gjennomført bare i forhold til svarene jeg har fått (slik det neo-positivistiske idealet legger opp til), eller å for-søke å dempe den interaksjonistiske komponenten i mine bidrag til intervjuene og den sene-re analysen gjennom en utstrakt ”katarsisk prosess” for mine egne utgangsforutsetninger, har jeg i min analysestrategi lagt en forståelse til grunn der jeg betrakter intervju som sted for en lokal og dynamisk produksjon av mening. Min diskursanalytiske modell må dermed gi mulighet for en betraktning av både spørsmål og svar så vel som den retoriske forhand-lingen om meningsinnhold som har foregått i intervjuene.

Jeg har tidligere argumentert at diskursanalyse er et begrep som er langt fra å representere et enhetlig felt. Heller ikke i forhold til intervjudata eksisterer det en felles metodologisk posisjon. Jeg vil derfor i det neste underkapitlet undersøke forskjellige diskursanalytiske posisjoner i forhold til intervjudata, og deretter begrunne min egen analysemodell.