Benzetim Ortamı

I dette kapitlet redegjør jeg for og drøfter nærmere mine forskningsstrategier. De henger nært sammen med min metodiske tilnærming som også tas opp i dette kapitlet.

Det er, som nevnt i det forrige kapitlet, nære sammenhenger mellom forskningsstrate-giske grep og teoribruk. Disse sammenhengene vil derfor også være tema for dette kapitlet.

Forskningsstrategiene

I teoretisk forstand har jeg plassert arbeidet mitt innenfor en konstruktivistisk ramme.

Det betyr at forskningsstrategien også betinges av denne rammen. Jeg er selv en del av konstruksjonen, og min egen konstruksjon virker løpende tilbake på de objekter eller fenomener jeg har valgt å belyse. Det betyr at min egen posisjon i studiesenterlandska-pet har potensial til å virke inn på det. Jeg må derfor ta hensyn til dette når jeg velger forskningsstrategi. Teorianvendelsen virker inn på mitt valg av forskningsstrategi, men det kan også være omvendt, at forskningsstrategien avler betingelser for hvordan teori-en kan tteori-enkes å ”aksjonere” i dette arbeidet. Det er med andre ord teori-en gjteori-ensidig avhteori-eng- avheng-ighet mellom teori og forskningsstrategi.

Teori og forskningsstrategi kan derfor ikke behandles som separate fenomener. Valg av forskningsstrategi betyr noe bestemt med hensyn til hva slags funksjon en teori vil ha, og teorien man bekjenner seg til gir føringer med hensyn til valg av forskningsstra-tegi. Dette er rammen min påfølgende beskrivelse og drøfting av forskningsstrategi tar utgangspunkt i. Den er betinget nettopp av min konstruktivistiske utgangsposisjon.

Deduksjon som forskningsstrategi

Når man forsker kan man gå til verks på forskjellige måter. Man kan rendyrke empi-risk orienterte tilnærminger, eller basere sine plott på bestemte teorier, slik jeg har gjort det. I det siste tilfellet er det, etter mitt syn, et poeng å ha et reflektert forhold til

122

hva teori er. Det er det som for meg inngår i min egen refleksjon om forskningsstrate-gi. Jeg har valgt en teoritung tilnærming til mine case, og finner det derfor nødvendig å tilkjennegi hva jeg forstår med teori, og ikke minst hvordan jeg bruker teori.

Teori er i ordbokform definert som en antakelse som beskriver eller forklarer et obser-verbart fenomen og/eller årsakene til det. Når Newton observerte at eplet falt til bak-ken ønsket han å finne frem til årsabak-ken, og forklaringen ble teorien om tyngdekraft.

Det interessante med Newtons observasjon var at dette var noe han gjorde og ikke

”hadde”. Vi gjør observasjoner og derav må observasjoner sies å være aktive hand-linger. Popper (1968) gjør det til et poeng at en forsker ikke begynner med rene ob-servasjoner, men at observasjonen alltid bygger på en forforståelse eller kanskje et problem forskeren forsøker å finne ut av. Han kaller dette for en forventningshorisont.

En systematisering av forventninger kan finne sted i form av at forskeren lager hypote-ser og teorier. Forventningene i form av hypotehypote-ser eller teorier, kommer forut for ob-servasjonen og blir en referanseramme obob-servasjonen vurderes i lys av. Popper sier at forventningshorisonten kan kollidere med det som faktisk observeres. I så fall må teo-rien revurderes, justeres og i noen tilfeller forkastes. Dermed kan en teori bare ha en temporær status som sann. I det øyeblikk en observasjon bryter med teorien blir den endret på, eller forkastet. Forskningsstrategien her er av såkalt deduktiv karakter. For-ventningshorisonten blir et utgangspunkt for observasjonen og det som observeres blir teoretisk understøttet når observasjonen kan tilbakeføres til forventningshorisonten.

Hvis observasjonen bryter med forventningshorisonten, må forventningshorisonten justeres.

Resonnementet til Popper er lettfattelig og mye referert, men støter på problemer når sosiale fenomener skal forklares. Dette handler om tilfeller der det som observeres kan tenkes å kjenne til den forventningshorisonten som ligger til grunn for observasjonen.

Det som da kan skje er at aktøren som observeres, tar hensyn til observatørens for-ventningshorisont ved enten å aktivt oppfylle den, eller i andre tilfeller å handle i den hensikt å bryte den. Dette kan skje ved at fenomenet som forskeren studerer endrer

123

seg fordi det blir studert. I organisasjonsteorien er den såkalte Hawthorne-effekten et godt eksempel på nettopp det²⁵. Det er bare en av mange utfordringer ved å bruke teori som utgangspunkt for å forklare det som studeres. I naturvitenskapen er dette noe enk-lere ved at det som observeres eller oppdages, aldri vil være berørt av at vi studerer det. Eplet faller til bakken uansett. ”Harde” forutsigelser er med andre ord vanskelig i samfunnsvitenskapen og bruk av teori må forstås med et slikt utgangspunkt. Teorier er alltid usikre og i vår streben etter å gjøre dem sikrere tester vi de mot empiriske data.

Men i samfunnsvitenskapen kan vi, omskrevet, si at vi ikke så rent sjeldent støter på situasjoner der vi er usikre på om det er teorien eller de empiriske data vi skal forkaste når forventningshorisonten ikke stemmer.

Induksjon som forskningsstrategi

En annen vei å gå er å tilsidesette forventningshorisonten og heller gå induktivt ut. Det vil si å starte med observasjoner ut fra en slags tabula-rasa tilstand (med blanke ark), der teorien blir en konsekvens av det som observeres. Men dette, sier Popper, er umu-lig fordi vi alltid har en eller annen form for fordommer med oss. Sosiale realiteter kan ikke erkjennes ut fra intet. Dette betyr ikke at induksjon som forskningsstrategi må legges død, men Poppers innvendinger peker i retning av at de funn induktive strategi-er bidrar til, må tolkes med klare forbehold. En konsekvens strategi-er at forskstrategi-eren må være forsiktig med å generalisere sine singulære observasjoner.

Jeg omgår til en viss grad det induktive problemet ved at jeg allerede før valg av forskningstema fant det naturlig å ta utgangspunkt i å studere det ved hjelp av teorier hentet fra mitt eget fag, organisasjonsteoriens nyinstitusjonelle teoribygging. Denne gir retning for hvordan jeg ser og studerer verden, og som jeg tidligere eksplisitt har

25 Hawthorne-effekten ble avdekket ved at en gruppe forskere drev belysningseksperimenter i en fabrikk, der god belysning forventet å føre til høyere arbeidsinnsats. Og det gjorde den. Men det mest interessante var at arbeids-innsatsen økte ytterligere når belysningen ble dårligere igjen. Dette ble forklart ved at arbeiderne ble påvirket av at de selv var klar over at de var forskningsobjekter, og at de derfor ble påvirket av denne rollen i seg selv.

124

poengtert, ga også teorien meg tilgang til formuleringen av mine forskningsspørsmål.

Min tilnærming er i så henseende alt annet enn induktiv. Samtidig har jeg tilkjennegitt at jeg også har hatt (og har) en rolle som praktiker innenfor det samme feltet jeg stude-rer. Den induktive forskningsstrategien henter sin begrunnelse i nettopp at samfunns-forskeren har en særlig tilgang til den sosiale realiteten som studeres, i kraft av at fors-keren også er et menneske på samme måte som objektene som studeres. Dermed kan forskeren forklare og forstå det som observeres noenlunde fordomsfritt, i den forstand at forskeren som menneske ikke står totalt utenfor det som skal observeres. Et men-neske som studerer menmen-nesker har i kraft av å være nettopp menmen-neske, en særlig til-gang til realitetene det forskes på. Som praktiker mener jeg at min tilnærming sånn sett også har en induktiv dimensjon. Det var først ca to år etter forskningsprosjektets be-gynnelse at mitt teoretiske blikk ble ordentlig spisset til. Jeg står med andre ord i ut-gangspunktet med ett bein i en induktiv forskningsstrategi, mens det andre beinet er mer deduktivt plassert.

Innvendinger mot deduktive og induktive strategier

Det problematiske med både deduktive og induktive strategier er at teoriene som gene-reres har i seg noen av de samme begrensningene. Teoriene de skaper er av en skjør og temporær kvalitet. Med hensyn til forskjeller er den deduktive tilnærmingen teoretisk tilbakeskuende og sånn sett i liten grad i stand til å skape noe nytt rent teoretisk. Po-enget med deduksjon er å bruke teori til å studere den utvalgte empirien. Deduksjonen bekrefter (inntil videre) eller avkrefter teorien. Hva slags nye teorier om verden er det da deduksjon kan skape? Og hvordan ble forventningshorisonten i det hele tatt til? Te-orier som utmeisles ut fra forventningshorisonter vil ha nærmest naturlig innebygde svakheter. En deduktiv strategi betyr at teorien farger virkeligheten på en bestemt måte. Induksjon er på mange måter mer av det samme, det man allerede vet. Induksjon sliter med å generere generalisering. Induksjon skaper teorier av svært skjør kvalitet, men som også farger virkeligheten.

125

All bruk av teori som er skapt ved hjelp av et deduktivt eller induktivt forskningsde-sign må derfor håndteres med varsomhet. Slike teorier har til felles at de innenfor et samfunnsvitenskapelig paradigme må behandles som teorier om samfunnet. De er em-piriske teorier som forsøker å si noe om egenskaper ved objektet som studeres. Dette avleder i utgangspunktet en bestemt forståelse av hva teori kan være for noe: Logikken er lik den Newton brukte, at man har en forventingshorisont om sammenhenger mel-lom årsaker og virkninger. At Newton i det hele tatt kom til å si noe om eplet som falt ned, startet med at han gjorde observasjonen. At han gjorde den var ikke tilfeldig, men basert på preliminære tanker om hva som kunne forklare eplets bane mot jorda. Hadde han ikke lagt merke til dette naturlige fenomenet, hadde hans teori ikke blitt til. Teorier basert på aktive observasjoner innenfor det samfunnsvitenskapelige paradigmet er det derfor naturlig å kalle for samfunnsteorier. Vi observerer sosiale fenomener og lager teorier for hvordan samfunnet som system fungerer (enten induktivt eller deduktivt).

Det interessante og kompliserte er at vi med hensyn til samfunn har svært mange teori-er å bruke, dteori-er det paradoksalt nok teori-er svært sjeldent at teoriene falsifisteori-eres så snart en annen (og bedre) dukker opp²⁶. Teorien tilskrives en status som representasjon av vir-keligheten, enten den nå er kommet til ved hjelp av et deduktiv eller induktivt forsk-ningsdesign. Den er en representasjon i den forstand at den er avledet av den sosiale realiteten den opprinnelig har sprunget ut fra. Det er, enten man velger et deduktivt eller induktivt design, den sosiale realiteten som på forhånd (deduksjon) eller etter-skuddsvis (induksjon) ”besøker” teorien. Vi har ikke noen førteoretisk adgang til so-siale realiteter. Teorier på forskjellige abstraksjonsnivåer blir til med utgangspunkt i de sosiale realiteter de springer ut av. Teorien kan dermed aldri bli noe annet enn en for-enkling av den virkeligheten den forsøker å representere. Og desto større avstand

26 I organisasjonsteorien ses en utbredt vegring mot at teorier eksplisitt blir falsifisert. Noen våger seg med kri-tiske kommentarer, og blir det mange nok slike (særlig hvis de kommer fra fremtredende forskere), kan det føre til at teoriene etter hvert brukes mindre, men uten at et samlet forskersamfunn har tatt et endelig oppgjør med dem. En forklaring kan være at samfunnsteoriene blir til på en slik måte at de i en eller annen empirisk sammen-heng alltids kan brukes.

126

lom realitet og teori, desto mindre forklaringskraft har teorien. Man kan omskrevet si at all forskning skjer fra et sted og at stedet gir oss et bestemt utkikkspunkt. Vi ser ikke ingenstedsfra, heller ikke fra hvor som helst, men fra en eller annen posisjon vi er sko-lert inn i. Dermed vil teorien kunne utøve en slags vold overfor empirien. Er teorien virkelig i stand til å si noe om empirien når jeg her legger slike forbehold til grunn for teori som representasjon? En skandinavisk institusjonalist ser fra Skandinavia. Ser man da bare skogen for trær? En institusjonalist leter etter gamle stier og finner dem stort sett. Bruk av deduksjon og induksjon har altså begrensninger og utfordringer med hensyn hva de kan fortelle oss gjennom ”sine” teorier om verden. Hvordan møte disse utfordringene?

Retroduksjon som forskningsstrategi

Et første svar på begrensningene ved deduksjon og induksjon gis av Blaikie (2007) som med referanse til Bhaskar (1986), trekker frem den retroduktive strategien som komplementær til de forutnevnte. I følge Blaikie (Blaikie 1993, 2007) vil forskeren, som i både induktive og deduktive strategier, starte ut med å observere regulariteter.

Den induktive strategien er tilsynelatende teoriløs, mens den deduktive strategien handler om å utlede hypoteser om hva som kan forklare regulariteten. Den retrodukti-ve tilnærmingen forsøker å gå bakenfor den obserretrodukti-verbare regulariteten retrodukti-ved å lage hy-poteser om hva som er de underliggende mekanismer og strukturer som har ført frem til regulariteten. Jeg tolker dette som et skille som bygger på den samme logikken som finnes i den klassiske læringsteorien hos Argyris og Schön (1978) i deres beskrivelse av enkeltkrets og dobbelkretslæring. Enkelkretslæring betyr at man observerer en re-gularitet og spør hva som skaper denne, ved å fokusere på det konkrete og umiddelbart observerbare. En slik forskningsdesign betyr at man studerer handlinger og skaper teorier om det man ser.

En retroduktiv tilnærming ligner mer på dobbelkretslæring, ved at forskeren vurderer de konkrete handlingene også som en konsekvens av underliggende verdimessige

me-127

kanismer, på samme måten som Argyris og Schön argumenterer for at man må finne frem til og håndtere de grunnleggende verdiene og normene som ligger til grunn for handling for at mer dyptgripende læring skal skje. Blaikie (2007) sier at den retroduk-tive strategien kan ta form av at forskeren på forhånd opererer med en metaaktig hypo-tetisk modell som nettopp fokuserer på generelle underliggende mekanismer. Det er her snakk om en 2.ordens teori. Metoden er indirekte i sin form. Retroduksjon betyr at forskeren beveger seg fra å beskrive selve fenomenet som studeres, til å beskrive hva som kan tenkes å produsere det, altså ”retro” i form av å gå tilbake til det underliggen-de. Det betyr at aktørene som studeres nødvendigvis ikke selv kjenner til de mekanis-mene de ”styres” av. Det er forskerens 2.ordens teori som kan forklare atferd, og som dermed skaper en forventningshorisont til at atferden som spiller seg ut i praksis rime-ligvis kan relateres til ideen om det underliggende. En retroduktiv strategi tilskriver dermed forskeren en bestemt kunnskap om det fenomenet som studeres, det være seg et samfunn, en organisasjon eller lignende. Det er denne kunnskapen, i form av teori, som blir hjelpen forskeren nyttiggjør seg når det som observeres skal forklares og for-stås. Når man anvender organisasjonsteori som verktøy betyr en bevisst bruk av retro-duksjon at blikket ikke bare bør holdes på det rent observerbare, men også på baken-forliggende mekanismer som kan lede frem til endring. Man må da spørre seg hvilken innsikt teorien gir, og ikke minst hvilken retning teorien ber oss kikke i når disse ba-kenforliggende mekanismene skal inkluderes i analysen. I mitt tilfelle har dette fått to typer konsekvenser.

For det første har denne bevisstheten virket inn på selve formuleringen av mine forsk-ningsspørsmål. Det betyr at disse ikke alene er påvirket av den skandinaviske nyinsti-tusjonelle teoribyggingen, men at jeg også ser forskningsspørsmålene som en konse-kvens av forskningsstrategien min. For å få inn en dobbeltkretslignende funksjon i analysene er det et poeng å arbeide med ”hvorfor-spørsmål”. Jeg har derfor gitt ett av mine spørsmål en slik vinkling, det aller første, i form av å fokusere på hvorfor

studie-128

sentre i det hele tatt ser dagens lys. Dette er en preliminær, men etter mitt syn, likevel, meget viktig distinksjon.

For det andre virker retroduksjon inn på hva jeg anser som interessant i selve teoribyg-gingen. Jeg mener i mitt tilfelle at det særlig er ett begrep i den skandinaviske teori-byggingen som er særlig relevant i forhold til retroduksjon, og det er forestillingen om såkalte masterideer. Masterideer er i sin ”natur” bakenforliggende. Jeg har identifisert to slike masterideer i mitt arbeid. Disse kommer jeg tilbake til i kapittel 4. Her kom-mer elementer av en retroduktiv forskingsstrategi til anvendelse. Det er likevel slik at dette, for mitt vedkommende, ikke alene kan utgjøre plattformen jeg kan stå på med hensyn til min forskningsstrategiske tilnærming til studiesenterfeltet.

Det er flere utfordringer som gjenstår som ikke fanges inn i de forutnevnte forsknings-strategiene. Problemet med forskningsplott og teorier som utelukkende skapes gjen-nom deduktive, induktive og retroduktive forskningsstrategier, er at de ikke kan sies å ha i seg et selvrefleksivt element. Teoriene er alle å anse som representasjoner av vir-keligheten og hvordan teoriene selv virker inn på og preges av den praksis eller virke-lighet som studeres, er undervurdert og tidvis utelukket. I tillegg tar de ikke hensyn til forskeren i seg selv. Forskeren blir stående utenfor å kikke inn, og får dermed en status som passiv observatør. I noen tilfeller kan dette være greit. I mitt tilfelle har det vært en umulighet ikke å ta inn over seg denne dimensjonen. Jeg er selv en aktør i feltet og må ta hensyn til det. Ideer og de praksiser som studeres kan tenkes å forandre seg som en konsekvens av at jeg studerer dem, måten jeg studerer dem på, og som vi skal se, at jeg selv har bidratt med innspill til dem. Det er derfor nødvendig å peke utover de tre innledende forskningsstrategiene og fange inn tanker som tar hensyn til nettopp disse dimensjonene.

Abduksjon som forskningsstrategi

Et forsøk på å mestre dilemmaer som befinner seg innenfor de tre første strategiene finner vi, slik jeg ser det, i Blaikie (2007) sin beskrivelse av forskningsstrategien

ab-129

duksjon. Teorier utledet av induktive, deduktive og retroduktive forskningsstrategier tenderer mot å være forsøk på fremgangsmåter som skal bringe fram representasjoner av virkeligheten. Ingen av strategiene håndterer teorien som en representasjon i seg selv, og som derved kan virke inn på forskernes egen forståelse av det som studeres, samt hvordan teorien i seg selv kan inngå som del av en større empirisk helhet.

En teori som reflekterer over seg selv er ikke bare en representasjon av virkeligheten, men også en konstruksjon av den. Abduksjon fanger opp dette poenget. Ser vi for ek-sempel på den skandinaviske nyinstitusjonalismen som konstruert teori, tar vi høyde for at teorien ikke bare står imellom forskeren og objektet som skal studeres (som et filter for realiteten som eksisterer fordi observatøren har valgt det), men at teorien også er med på å konstruere virkeligheten. Det er konstruksjonen som gjør ontologien til-gjengelig. Teori kan derfor være makt! Den vitenskapelige observatøren bør derfor ikke bare studere praksiser, men også observere sine egne teorier, begreper og meto-der, fordi disse siler realiteten(e) som studeres. På den måten kan forskeren sette seg i en vital og kreativ posisjon med hensyn til å finne ut om valget av teori var riktig. Har man valgt teori som svarer til det objektet som skal studeres? Dette kan man bare finne ut av hvis man setter inn kraft på å finne ut av hva det er teorien selv ser med. Og ikke nok med det: forskeren setter seg også inn i en kreativ og vital posisjon med hensyn til å tenke nøye over på hvilken måte teorien i seg selv er med på å konstruere objektet som studeres. Min måte å forklare og forstå studiesentre innskrenkes ikke bare av teo-rien jeg ser med, men påvirkes også av den.

Den abduktive forskningsstrategien er basert på en fortolkende tilnærming. Utgangs-punktet er at tolkningsfrie, nøytrale, teorifrie fakta i prinsippet ikke eksisterer. Analyse av empiriske fenomen kan for eksempel angripes ved hjelp av teori fra et bestemt fag-felt der teorien blir en inspirasjonskilde for å oppdage mønstre i det nye datamaterialet.

Teori er altså noe mer enn en applikasjon. Fakta som studeres vil i det øyeblikket det studeres, være ladet med teori. Det er forskerens valg av teori som gjennom en

for-130

tolkning av hvordan teori og data henger sammen, bringer frem nye ideer om det em-piriske fenomenet som studeres.

Aktivering av forskning bringer teorier og forestillinger inn som har innvirkning på

Aktivering av forskning bringer teorier og forestillinger inn som har innvirkning på